Kommentar

«Få våger å utfordre stereotypiens tyngdekraft», sier skribent og prest Åste Dokka om presterollen på film. Heller ikke Bjarte Tjøstheim våget det i sin nye komiserie Presten, selv om han både har bedehusrøttene og det komiske potensialet som skal til.

Tjøstheims rolle som Radioresepsjonens tilsynelatende ufrivillige morsomme mann gjennom mange år, passer godt inn i den komiske semi-fiksjonen. I slike serier kan karakterene være fiksjonelle av varierende grad. Her er Tjøstheim veldig karikert - «skrudd, urolig og nervøs», som han selv sier. Han skaffer seg en stor prekestol i stua for å øve seg, og nekter seg umiddelbart rødvin. Samtidig bygger serien på at det plutselige presteønsket springer ut av hans høyst reelle og svært alvorlige hjerneslag. Allerede her oppleves konseptet haltende. Det blir dårlig flyt mellom realisme og fiksjon, og serien fremstår svakt gjennomarbeidet på sjangernivå. I hvilken grad er det Bjarte eller «Bjarte» vi møter?

LES OGSÅ: Prest spiller prest i tv-serie. Mener det er uproblematisk.

Arketypisk kirke