ANNONSE
ANNONSE
ANNONSE
ANNONSE

Som abonnent på Vårt Land får du:

Läs mer

«Bjarte Tjøstheim» blir «prest»

TV-serien Presten har dårlig flyt mellom realisme og fiksjon, og serien fremstår svakt gjennomarbeidet på sjangernivå.

ANNONSE
ANNONSE
Kommentar

«Få våger å utfordre stereotypiens tyngdekraft», sier skribent og prest Åste Dokka om presterollen på film. Heller ikke Bjarte Tjøstheim våget det i sin nye komiserie Presten, selv om han både har bedehusrøttene og det komiske potensialet som skal til.

Tjøstheims rolle som Radioresepsjonens tilsynelatende ufrivillige morsomme mann gjennom mange år, passer godt inn i den komiske semi-fiksjonen. I slike serier kan karakterene være fiksjonelle av varierende grad. Her er Tjøstheim veldig karikert - «skrudd, urolig og nervøs», som han selv sier. Han skaffer seg en stor prekestol i stua for å øve seg, og nekter seg umiddelbart rødvin. Samtidig bygger serien på at det plutselige presteønsket springer ut av hans høyst reelle og svært alvorlige hjerneslag. Allerede her oppleves konseptet haltende. Det blir dårlig flyt mellom realisme og fiksjon, og serien fremstår svakt gjennomarbeidet på sjangernivå. I hvilken grad er det Bjarte eller «Bjarte» vi møter?

LES OGSÅ: Prest spiller prest i tv-serie. Mener det er uproblematisk.

Arketypisk kirke

Når vi møter Maridalen kirke, skjønner vi også raskt at det ikke er dagens reelle kirke, men en slags arketype slik den alltid har vært fremstilt på norsk film. Det er ikke kirka, men «kirka» - personifisert gjennom daglig leder i Maridalen kirke spilt av Marika Enstad. Snerpete med dårlig hår og beige, uformelige klær.

Som Dokka sier om presterollen på film - det er filmene som blir referansen, heller enn presters virkelige liv og virksomhet.

Det kan naturligvis handle om hvordan man her har tenkt utviklingen av komedien. Tjøstheim er fan av gamle prestesketsjer og nevner Rolf Wesenlund og Harald Heide-Steen. Problemet er kanskje at den karikerte presterollen fra forrige generasjon passer for dårlig inn i semi-fiksjonen, som hviler på stor grad av troverdighet.

Kanskje er humoravdelingen i NRK redd for å miste sin sekulære dyd.

Pekefinger

I første episode rettes en moralsk pekefinger mot alle brudd som den urbane og moderne Bjarte Tjøstheim gjør med kirkas moral og konvensjoner. Men spissformulert er vel dagens kirke mer opptatt av å forstå og anerkjenne alt moderne mennesker måtte finne på å tro og mene.

Komikeren sier at han som privatperson mener kirken bør være litt forutsigbar, med de gode, gamle salmene og prester som ikke er så humoristiske.

DOMKANTOR I NIDAROS: – Jeg har sett over tid at det er én prestemodell som rår – den joviale, kule og snille som ikke sier nei til noe.

Nyskapende

Hva hadde skjedd om han hadde tatt med seg de forventningene til dagens kirke? Da kunne det hende at en slagrammet Bjarte Tjøstheim på søken etter ny mening hadde representert alvoret, mens kirken hadde representert det lettvinte og folkelige. Det kunne blitt nyskapende TV på SKAM-nivå.

Senest forrige uke skrev vi om hvordan NRK hentet inn kompetanse både på kristendom og islam for å gjøre religiøse karakterer i SKAM troverdige.

Bevegelse

Det viser at noe er i bevegelse i NRK med tanke på å møte den religiøse samtiden rundt seg.

Kanskje er humoravdelingen i NRK redd for å miste sin sekulære dyd. Eller kanskje oppleves dagens prest som så lik oss andre at den har mistet sitt komiske potensial?

LES MER OM DENNE SAKEN: Prester Vårt Land har snakket med er ikke enige med sjefredaktøren

ANNONSE
Kommentar

«Få våger å utfordre stereotypiens tyngdekraft», sier skribent og prest Åste Dokka om presterollen på film. Heller ikke Bjarte Tjøstheim våget det i sin nye komiserie Presten, selv om han både har bedehusrøttene og det komiske potensialet som skal til.

Tjøstheims rolle som Radioresepsjonens tilsynelatende ufrivillige morsomme mann gjennom mange år, passer godt inn i den komiske semi-fiksjonen. I slike serier kan karakterene være fiksjonelle av varierende grad. Her er Tjøstheim veldig karikert - «skrudd, urolig og nervøs», som han selv sier. Han skaffer seg en stor prekestol i stua for å øve seg, og nekter seg umiddelbart rødvin. Samtidig bygger serien på at det plutselige presteønsket springer ut av hans høyst reelle og svært alvorlige hjerneslag. Allerede her oppleves konseptet haltende. Det blir dårlig flyt mellom realisme og fiksjon, og serien fremstår svakt gjennomarbeidet på sjangernivå. I hvilken grad er det Bjarte eller «Bjarte» vi møter?

LES OGSÅ: Prest spiller prest i tv-serie. Mener det er uproblematisk.

Arketypisk kirke

Når vi møter Maridalen kirke, skjønner vi også raskt at det ikke er dagens reelle kirke, men en slags arketype slik den alltid har vært fremstilt på norsk film. Det er ikke kirka, men «kirka» - personifisert gjennom daglig leder i Maridalen kirke spilt av Marika Enstad. Snerpete med dårlig hår og beige, uformelige klær.

Som Dokka sier om presterollen på film - det er filmene som blir referansen, heller enn presters virkelige liv og virksomhet.

Det kan naturligvis handle om hvordan man her har tenkt utviklingen av komedien. Tjøstheim er fan av gamle prestesketsjer og nevner Rolf Wesenlund og Harald Heide-Steen. Problemet er kanskje at den karikerte presterollen fra forrige generasjon passer for dårlig inn i semi-fiksjonen, som hviler på stor grad av troverdighet.

Kanskje er humoravdelingen i NRK redd for å miste sin sekulære dyd.

Pekefinger

I første episode rettes en moralsk pekefinger mot alle brudd som den urbane og moderne Bjarte Tjøstheim gjør med kirkas moral og konvensjoner. Men spissformulert er vel dagens kirke mer opptatt av å forstå og anerkjenne alt moderne mennesker måtte finne på å tro og mene.

Komikeren sier at han som privatperson mener kirken bør være litt forutsigbar, med de gode, gamle salmene og prester som ikke er så humoristiske.

DOMKANTOR I NIDAROS: – Jeg har sett over tid at det er én prestemodell som rår – den joviale, kule og snille som ikke sier nei til noe.

Nyskapende

Hva hadde skjedd om han hadde tatt med seg de forventningene til dagens kirke? Da kunne det hende at en slagrammet Bjarte Tjøstheim på søken etter ny mening hadde representert alvoret, mens kirken hadde representert det lettvinte og folkelige. Det kunne blitt nyskapende TV på SKAM-nivå.

Senest forrige uke skrev vi om hvordan NRK hentet inn kompetanse både på kristendom og islam for å gjøre religiøse karakterer i SKAM troverdige.

Bevegelse

Det viser at noe er i bevegelse i NRK med tanke på å møte den religiøse samtiden rundt seg.

Kanskje er humoravdelingen i NRK redd for å miste sin sekulære dyd. Eller kanskje oppleves dagens prest som så lik oss andre at den har mistet sitt komiske potensial?

LES MER OM DENNE SAKEN: Prester Vårt Land har snakket med er ikke enige med sjefredaktøren

ANNONSE
398198_NP.jpg

Stillferdig
 autoritet

EMNEORD

kultur meninger
ANNONSE
ANNONSE
ANNONSE
ANNONSE

ANBEFALINGENE