Asylpolitikkens magiske ord

Fredag den trettende november 2015 ble en historisk dag i norsk innvandringspolitikk. Regjeringen fikk klarsignal til å iverksette nye lover svært raskt. Rasmus Hansson i Miljøpartiet De Grønne mener hastigheten er svært problematisk i et demokratisk perspektiv.

Politikerne har i de siste dagene konsentrert seg om å ordne opp i problemene ved Storskog i Finmark, men det er vidt spekter av tiltak som skal vurderes i nær fremtid. Resultatet av disse samtalene kan bli svært dramatiske for mange mennesker.

Blir det for vanskelig å ha dem her, så kan vi sende dem ut, er melodien.

LES MER: – Ap er regjeringens allierte i flyktningepolitikken, skriver Per Anders Hoel

Permanent opphold

Det varsles at regjeringen vil foreslå en rekke nye innstramninger på asylfeltet. Utvidet bruk av midlertidig opphold er et av innstrammingsgrepene. Regjeringen skal i løpet av første halvår vurdere nye midlertidige beskyttelsesformer, der oppholdstid ikke danner grunnlag for permanent oppholdstillatelse. Regelen som sikrer opphold etter fem års opphold, kan bli utfordret.

Det er ikke uten grunn at regjeringen ønsker å strekke begrepet «midlertidig opphold». Politikere tenker at dette skal berolige velgerne. Blir det for vanskelig å ha dem her, så kan vi sende dem ut, er melodien.

Mens politikerne forhandlet, inviterte Den norske advokatforening til den tradisjonelle årstalen torsdag kveld. Det skjedde et steinkast unna Stortinget, i fasjonable omgivelser på Grand Hotell. Talen pleier å være et gjennomarbeidet dokument som setter et skarpt søkelys på forhold som foreningen finner problematiske.

Profetisk

Man skulle tro at advokatforeningen besitter profetiske evner når det gjelder valg av aktuelt tema. Da de planla talen, visste de lite om at politikerne samme dag satt rett ved og planla betydelige innstramminger i asylpolitikken.

Advokatenes leder, Erik Keiserud, snakket om rettssikkerheten til de aller svakeste – de som nesten ikke kan hevde sin rett. Asylbarna hører hjemme i denne gruppen. Det blir en ekstra snert i ordene når advokatens sedvanlige kjølighet fungerer som et piskeslag inn i norsk asylpolitisk debatt. Konklusjonen var klar: den norske praksisen overfor barn holder ikke dersom nasjonen ønsker å befinne seg høyt oppe på listen over rettssikre land.

Før jeg gikk til årstalen, hadde jeg reflektert over hvordan asylbarn må forholde seg til det vanskelige ordet «midlertidig opphold». Et barn som havner i Norge som syvåring og som går fem år på skole her, må ha store problemer med å definere seg som en midlertidig oppholdende. Hun eller han har levd nesten halve livet i det nye landet. Her har de hentet mye av sin identitet, her har de funnet sine venner i troen på at det skulle bli et værende sted.

LES OGSÅ: Vanskeligere med familiegjenforening

Negin (14)

Enda et par steinkast unna Stortinget inviterte tankesmien Skaperkraft samme novembertorsdagen til filmvisning og paneldebatt på Saga kino.

To filmskapere har laget fire filmer om asylbarn for VG.no. Tankesmien hadde fått tillatelse til å ha førpremiére på en av filmene.

Den handler om 14 år gamle Negin. På filmen sitter hun i Tyrkia og snakker på klingende sørlandsk om hvor hun hører hjemme og hvor identiteten er. Hennes familie er fra Iran, og de kom til Norge i 2009. De har konvertert fra islam til kristendommen.

Keiserud har sikkert også skjønt at barnas utrygghet griper inn i hele familiens liv.

Etter mange år i Norge fikk familien avslag på oppholdstillatelse i Norge. De ble sendt tilbake til Iran. Siden de er konvertitter, vil ikke familien ha noe med dem å gjøre. Tyrkia er blitt neste stopp.

LES OGSÅ: Få enslige asylbarn får familien til Norge

Varm jus

Advokat Erik Keiserud har neppe møtt Negin. Men han har likevel hatt evne til å skjønne hvordan hun og hennes likesinnede har det. Han kjenner på deres følelser og gjør det om til jus, ikke til kald jus, men av den varme typen.

Keiserud har sikkert også skjønt at barnas utrygghet griper inn i hele familiens liv. Foreldre som skjønner at barna ufrivillig kan bli revet opp fra stedet de bor, blir naturlig nok utrygge.

Norske politikere er ikke mer følelseskalde enn at de forstår det samme som Keiserud. Men de har også en annen oppgave. De skal roe ned befolkningen og de skal gi inntrykk av å ha kontroll.

Da blir ord som midlertidig opphold svært viktige i en kommunikasjonsmessig setting.

Men de beroligende ordene skal også håndheves på ett eller annet tidspunkt. Det er da politikerne må være forberedt på å møte de kritiske blikkene til Erik Keiserud og hans kolleger.

Her snakker vi om politikkens smerte. Det som sies i en sammenheng, må anvendes konsistent i neste omgang, kanskje om ett år eller fem.

Da bør kanskje ikke politikerne la seg friste til å bruke for mange beroligende ord overfor velgerne. Det kan slå så hardt tilbake.