Kommentar

De fleste vet at selv kjente artister er menneskelige, men det blir likevel et sjokk når de også viser seg dødelige. 2016 har vært et dødens år for pop-musikken. En musikkelsker har twitret: «Kjære 2016, slutt å ta livet av heltene mine». Artisten Lily Allen skrev nylig: «Alle de kule dør». I året som nå ebber ut har blant andre David Bowie, Prince, Leonard Cohen, George Michael, Glenn Frey (Eagles), Maurice­ White­ (Earth, Wind & Fire), Keith Emerson og Greg Lake (Emerson, Lake & Palmer), Merle Haggard og Leon Russel forlatt oss. Til sammen utgjør de en betydelig andel av populærmusikkens øverste sjikt de siste 50 årene. Nå gjenstår det å se hvor viktige de vil fortsette å være, og hvilket ettermæle de får.

Eierskap

At en gammel hårlokk fra David Bowie i sommer ble solgt for 18.000 dollar, og at deler av kunstsamlingen hans er blitt auksjonert bort til skyhøye priser, spiller ingen rolle for artistens videre omdømme. Hvis Prince' søster, og visstnok eneste­ arving, Tyka Nelson, blir tilkjent de to og en halv milliarder­ kroner broren etterlater seg, er det sikkert OK. Det er det ikke hvis hun får skalte og valte med de flere hundre ikke-publiserte ­låtene Prince skal ha oppbevart i et hvelv. Mannen som solgte 36 millioner plater, var forbilledlig opptatt av å ha eierskap over egen musikk. Hvis han ikke fikk ordnet det juridiske rundt publisering av dette materialet før han stupte, kan fort nye utgivelser holde en standard han ikke ville vært bekjent av.

Med stadig større oppmerksomhet rundt CD-bokser som oppsummerer hele karrierer, perioder, eller enkelte storslagne album, er det blitt vanlig å gi fansen demoer, ikke benyttede studioopptak, ­eller sjeldne liveopptak. Det kan være helt ok, hvis artisten selv har satt sitt godkjenningsstempel på det, eller har gitt andre mandat til å forvalte det. Tilfanget av stadig nye Elvis-opptak har virket utømmelig i 40 år etter hans død, men har etterlatt lite av betydning, ut over millioner av inntekter til arvingene.