ANNONSE
ANNONSE
ANNONSE
ANNONSE

Som abonnent på Vårt Land får du:

Läs mer

Arven etter artister som dør

Hvis artisters dødsbo ikke behandles med respekt, kan det ødelegge deres gode navn og rykte. Tomrommet etter dem kan være vanskelig å fylle, men også gi større plass for andre.

ANNONSE
ANNONSE

BILDER

Prince: En T-skjorte med hilsener og to roser ble lagt utenfor Prince eget Paisley Park Studio 22. april, dagen etter at han døde.

Vis bildetekst

Gospel: Andrae Crouch hadde en stor stjerne også utenfor gospelens og den kristne musikkens områder. Han døde i 2015.

Vis bildetekst

Rock-ikon: Janis Joplin døde av en overdose i 1970, 27 år gammel. Hun huskes som en ung, opprørsk hippie med en fenomenal stemme.

Vis bildetekst
Kommentar

De fleste vet at selv kjente artister er menneskelige, men det blir likevel et sjokk når de også viser seg dødelige. 2016 har vært et dødens år for pop-musikken. En musikkelsker har twitret: «Kjære 2016, slutt å ta livet av heltene mine». Artisten Lily Allen skrev nylig: «Alle de kule dør». I året som nå ebber ut har blant andre David Bowie, Prince, Leonard Cohen, George Michael, Glenn Frey (Eagles), Maurice­ White­ (Earth, Wind & Fire), Keith Emerson og Greg Lake (Emerson, Lake & Palmer), Merle Haggard og Leon Russel forlatt oss. Til sammen utgjør de en betydelig andel av populærmusikkens øverste sjikt de siste 50 årene. Nå gjenstår det å se hvor viktige de vil fortsette å være, og hvilket ettermæle de får.

Eierskap

At en gammel hårlokk fra David Bowie i sommer ble solgt for 18.000 dollar, og at deler av kunstsamlingen hans er blitt auksjonert bort til skyhøye priser, spiller ingen rolle for artistens videre omdømme. Hvis Prince' søster, og visstnok eneste­ arving, Tyka Nelson, blir tilkjent de to og en halv milliarder­ kroner broren etterlater seg, er det sikkert OK. Det er det ikke hvis hun får skalte og valte med de flere hundre ikke-publiserte ­låtene Prince skal ha oppbevart i et hvelv. Mannen som solgte 36 millioner plater, var forbilledlig opptatt av å ha eierskap over egen musikk. Hvis han ikke fikk ordnet det juridiske rundt publisering av dette materialet før han stupte, kan fort nye utgivelser holde en standard han ikke ville vært bekjent av.

Med stadig større oppmerksomhet rundt CD-bokser som oppsummerer hele karrierer, perioder, eller enkelte storslagne album, er det blitt vanlig å gi fansen demoer, ikke benyttede studioopptak, ­eller sjeldne liveopptak. Det kan være helt ok, hvis artisten selv har satt sitt godkjenningsstempel på det, eller har gitt andre mandat til å forvalte det. Tilfanget av stadig nye Elvis-opptak har virket utømmelig i 40 år etter hans død, men har etterlatt lite av betydning, ut over millioner av inntekter til arvingene.

KOMMENTAR: I denne kirken mottar de nattverd til Kents toner

To av 1990-årenes mest spennende artister, Jeff Buckley og Eva Cassidy, døde henholdsvis i 1997 og 1996. I tillegg til at de var eksepsjonelt dyktige, var de i likhet med Prince kresne til fingerspissene med hva de ga ut. Når det etter deres død likevel kom «nye» låter, var de i starten forbausende bra. Cassidys album Songbird gikk topps i England i 2001, fem år etter hennes død. Etter hvert som flere «nye» sanger dukket opp, ble derimot kvaliteten stadig dårligere. Selv om det for Buckleys del handlet mest om live-materiale, som var greit nok, var det ikke i nærheten av kvaliteten på hans eneste studioalbum Grace.


Det er forskjell på årets mange ­artistdødsfall, hvor de fleste døde av naturlige årsaker et godt stykke opp i årene, og da Jim Morrison (Doors), Janis Joplin, Jimi Hendrix og Brian Jones i perioden 1969-1971 døde av stoffmisbruk, bare 27 år gamle.


KOMMENTAR: «David Bowie konkurrerte mest med seg selv»

Lev hardt, dø ung

At eldre ­artister dør, er naturens gang. At yngre artister dør, er like meningsløst som når andre unge mennesker dør. Måten artister dør på, vil også virke inn på ettermælet deres. Det er forskjell på årets mange artistdødsfall, hvor de fleste døde av naturlige årsaker et godt stykke opp i årene,­ og da Jim Morrison ­(Doors), Janis Joplin, Jimi Hendrix og Brian­ Jones i perioden 1969-1971 døde av stoffmisbruk, bare 27 år gamle. Nick Drake var bare 26 da han tok overdose, mens punkeren Sid Vicious (Sex Pistols) døde av samme årsak da han var 21. Rock’n roll-myten «lev hardt, dø ung, og bli et vakkert liv» har lenge gitt bra økonomisk ut­telling for popbransjen, men ikke i samme grad etter at stadig flere artister har fulgt 73-årige Mick Jaggers eksempel med å leve sunt og rusfritt.

KOMMENTAR: Na na na na na na na - Sånn slipper vi at noen blir støtt av tittelen

Skulle Rolling Stones-karene ha endt sine dager slik de har levd ut sitt ungdommelige og opprørske image, er de minst 40 år på overtid. Bob Dylan (75), derimot, har alltid sunget og oppført seg som en eldre, moden mann. Når han tar kvelden, kan det ta tid å finne ei ny ledestjerne.

Offentlig sørgerom

Jo mer kjente artistene som dør er, jo større medieoppmerksomhet får de. Med det stadig økte tilfanget av musikk- og kjendisblader, har høstens magasinforsider i stor grad vært preget av bortgangen til særlig Prince og David Bowie. At så mange fans i dag deler sorgen på Facebook og Twitter, fyrer ytterligere opp under oppmerksomheten. Alle inviteres straks inn i et stort offentlig sørgerom.

Om slik eksponering vil gjøre døde artister mer uforglemmelige hos kommende generasjoner, er vanskelig å si. Det kommer nok mer an på de som skal forvalte arven etter dem. Når sorgen og medieoppmerksomheten har lagt seg, kan det uansett bli store tomrom å fylle for yngre og fremadstormende artister. Det positive er at de i mindre grad trenger å leve i skyggen av heltene rent fysisk. Kanskje vil også flere fans bli mer mottagelig for nye stemmer, når de gamle har gjentatt seg selv mange nok ganger på eldre innspillinger?

LES OGSÅ: Dette er årets beste plater

Livssynsetikett

Noen ganger kan ikke gamle helter erstattes, i hvert fall ikke innenfor en sjanger hvor de har vært sine kollegaer overlegne. Som «kristne artister» stod Larry Norman (døde i 2008) og Andrae Crouch (døde i 2015) i en særstilling. At «kristen popmusikk» synger på siste verset, skyldes ikke bare at to milepæler er borte, men at stadig flere kristne artister ikke ønsker en livssynsetikett. At Norman og Crouch høstet stor anerkjennelse også i verdslige kretser, var lenge med på å legitimere å være «kristen artist». Det ga samtidig et signal om at den dyrebare arven de har etterlatt seg bør komme et større miljø enn «det kristne» til gode.

Publisert: 27. desember 2016
ANNONSE

BILDER

Prince: En T-skjorte med hilsener og to roser ble lagt utenfor Prince eget Paisley Park Studio 22. april, dagen etter at han døde.

Vis bildetekst

Gospel: Andrae Crouch hadde en stor stjerne også utenfor gospelens og den kristne musikkens områder. Han døde i 2015.

Vis bildetekst

Rock-ikon: Janis Joplin døde av en overdose i 1970, 27 år gammel. Hun huskes som en ung, opprørsk hippie med en fenomenal stemme.

Vis bildetekst
Kommentar

De fleste vet at selv kjente artister er menneskelige, men det blir likevel et sjokk når de også viser seg dødelige. 2016 har vært et dødens år for pop-musikken. En musikkelsker har twitret: «Kjære 2016, slutt å ta livet av heltene mine». Artisten Lily Allen skrev nylig: «Alle de kule dør». I året som nå ebber ut har blant andre David Bowie, Prince, Leonard Cohen, George Michael, Glenn Frey (Eagles), Maurice­ White­ (Earth, Wind & Fire), Keith Emerson og Greg Lake (Emerson, Lake & Palmer), Merle Haggard og Leon Russel forlatt oss. Til sammen utgjør de en betydelig andel av populærmusikkens øverste sjikt de siste 50 årene. Nå gjenstår det å se hvor viktige de vil fortsette å være, og hvilket ettermæle de får.

Eierskap

At en gammel hårlokk fra David Bowie i sommer ble solgt for 18.000 dollar, og at deler av kunstsamlingen hans er blitt auksjonert bort til skyhøye priser, spiller ingen rolle for artistens videre omdømme. Hvis Prince' søster, og visstnok eneste­ arving, Tyka Nelson, blir tilkjent de to og en halv milliarder­ kroner broren etterlater seg, er det sikkert OK. Det er det ikke hvis hun får skalte og valte med de flere hundre ikke-publiserte ­låtene Prince skal ha oppbevart i et hvelv. Mannen som solgte 36 millioner plater, var forbilledlig opptatt av å ha eierskap over egen musikk. Hvis han ikke fikk ordnet det juridiske rundt publisering av dette materialet før han stupte, kan fort nye utgivelser holde en standard han ikke ville vært bekjent av.

Med stadig større oppmerksomhet rundt CD-bokser som oppsummerer hele karrierer, perioder, eller enkelte storslagne album, er det blitt vanlig å gi fansen demoer, ikke benyttede studioopptak, ­eller sjeldne liveopptak. Det kan være helt ok, hvis artisten selv har satt sitt godkjenningsstempel på det, eller har gitt andre mandat til å forvalte det. Tilfanget av stadig nye Elvis-opptak har virket utømmelig i 40 år etter hans død, men har etterlatt lite av betydning, ut over millioner av inntekter til arvingene.

KOMMENTAR: I denne kirken mottar de nattverd til Kents toner

To av 1990-årenes mest spennende artister, Jeff Buckley og Eva Cassidy, døde henholdsvis i 1997 og 1996. I tillegg til at de var eksepsjonelt dyktige, var de i likhet med Prince kresne til fingerspissene med hva de ga ut. Når det etter deres død likevel kom «nye» låter, var de i starten forbausende bra. Cassidys album Songbird gikk topps i England i 2001, fem år etter hennes død. Etter hvert som flere «nye» sanger dukket opp, ble derimot kvaliteten stadig dårligere. Selv om det for Buckleys del handlet mest om live-materiale, som var greit nok, var det ikke i nærheten av kvaliteten på hans eneste studioalbum Grace.


Det er forskjell på årets mange ­artistdødsfall, hvor de fleste døde av naturlige årsaker et godt stykke opp i årene, og da Jim Morrison (Doors), Janis Joplin, Jimi Hendrix og Brian Jones i perioden 1969-1971 døde av stoffmisbruk, bare 27 år gamle.


KOMMENTAR: «David Bowie konkurrerte mest med seg selv»

Lev hardt, dø ung

At eldre ­artister dør, er naturens gang. At yngre artister dør, er like meningsløst som når andre unge mennesker dør. Måten artister dør på, vil også virke inn på ettermælet deres. Det er forskjell på årets mange artistdødsfall, hvor de fleste døde av naturlige årsaker et godt stykke opp i årene,­ og da Jim Morrison ­(Doors), Janis Joplin, Jimi Hendrix og Brian­ Jones i perioden 1969-1971 døde av stoffmisbruk, bare 27 år gamle. Nick Drake var bare 26 da han tok overdose, mens punkeren Sid Vicious (Sex Pistols) døde av samme årsak da han var 21. Rock’n roll-myten «lev hardt, dø ung, og bli et vakkert liv» har lenge gitt bra økonomisk ut­telling for popbransjen, men ikke i samme grad etter at stadig flere artister har fulgt 73-årige Mick Jaggers eksempel med å leve sunt og rusfritt.

KOMMENTAR: Na na na na na na na - Sånn slipper vi at noen blir støtt av tittelen

Skulle Rolling Stones-karene ha endt sine dager slik de har levd ut sitt ungdommelige og opprørske image, er de minst 40 år på overtid. Bob Dylan (75), derimot, har alltid sunget og oppført seg som en eldre, moden mann. Når han tar kvelden, kan det ta tid å finne ei ny ledestjerne.

Offentlig sørgerom

Jo mer kjente artistene som dør er, jo større medieoppmerksomhet får de. Med det stadig økte tilfanget av musikk- og kjendisblader, har høstens magasinforsider i stor grad vært preget av bortgangen til særlig Prince og David Bowie. At så mange fans i dag deler sorgen på Facebook og Twitter, fyrer ytterligere opp under oppmerksomheten. Alle inviteres straks inn i et stort offentlig sørgerom.

Om slik eksponering vil gjøre døde artister mer uforglemmelige hos kommende generasjoner, er vanskelig å si. Det kommer nok mer an på de som skal forvalte arven etter dem. Når sorgen og medieoppmerksomheten har lagt seg, kan det uansett bli store tomrom å fylle for yngre og fremadstormende artister. Det positive er at de i mindre grad trenger å leve i skyggen av heltene rent fysisk. Kanskje vil også flere fans bli mer mottagelig for nye stemmer, når de gamle har gjentatt seg selv mange nok ganger på eldre innspillinger?

LES OGSÅ: Dette er årets beste plater

Livssynsetikett

Noen ganger kan ikke gamle helter erstattes, i hvert fall ikke innenfor en sjanger hvor de har vært sine kollegaer overlegne. Som «kristne artister» stod Larry Norman (døde i 2008) og Andrae Crouch (døde i 2015) i en særstilling. At «kristen popmusikk» synger på siste verset, skyldes ikke bare at to milepæler er borte, men at stadig flere kristne artister ikke ønsker en livssynsetikett. At Norman og Crouch høstet stor anerkjennelse også i verdslige kretser, var lenge med på å legitimere å være «kristen artist». Det ga samtidig et signal om at den dyrebare arven de har etterlatt seg bør komme et større miljø enn «det kristne» til gode.

Publisert: 27. desember 2016
ANNONSE