Artistkjemper strides om Israel

Det er Radioheads konsert i Tel Aviv 19. juli som har utløst en heftig debatt, og fått temperaturen til å stige til nesten samme høyder som da Paul Simon midt på 1980-tallet dro til Sør-Afrika for å samarbeide med sørafrikanske musikere.

Krever boikott

Nå er det organisasjonen Artist For Palestina som på vegne av over100 artister, krever full boikott av Israel – inntil palestinere får igjen de okkuperte områdene, og barrikadene på Vestbredden blir fjernet. «Siden dere frontet et arrangement i forbindelse med 50-årsfeiringen av FNs verdenserklæring for menneskerettigheter, så lurer vi på hvorfor dere ikke vil kjempe for at palestinerne skal omfattes av disse rettighetene», skriver komiteen i et brev til Radiohead 15. mai.

Roger Waters sprayer «No thought control» på muren på Vestbredden i Betlehem, i protest mot Israels okkupasjon av Palestina. Foto: NTB scanpix

Forruten Roger Waters, har blant annet Stevie Wonder, Carlos Santana, og Elvis Costello avlyst konserter i Israel. Kjente artister som ikke avlyser, eller er klare til å dra til Israel, er flere. Blant dem er Nick Cave, Coldplay, Dire Straits og Radiohead.

LES MER: LO står ved Israel-boikott

Koker

Roger Waters har i Rolling Stone kritisert Radioheads Thom Yorke for å være umoralsk. I et motinnlegg svarer Yorke at han er oppbragt over artistkollegaer som tviler på om han er i stand til å ta en egen moralsk avgjørelse i slike spørsmål. Han minner også om at kona til Radioheads gitarist, Jonny Greenwood, er jøde. Som svar på det, hevder Artists For Palestina at palestinere som leser Yorkes innlegg i Rolling Stone, vil lure på om han vet noe som helst om hva det vil si å leve under militær okkupasjon? Yorke har ennå ikke svart.

Slik koker det, rundt konflikten som har vært brennhet i 50 år.

LES MER: Ber boikottere holde seg unna

Politisk pondus

At nettopp Radiohead, blant mange andre verdenskjente artister som skal spille i Israel de nærmeste månedene, har fått så stor oppmerksomhet, er ikke så rart: Bandet er blant de største bautaene og fornyerne i rocken. Etter oppstarten i 1985 har de også ved flere anledninger engasjert seg politisk. Signalet de gir ved at de neglisjerer boikott-aksjonen, blir atskillig sterkere enn når Tom Jones (konsert i Tel Aviv 28. juni) gjør det.

At heller ikke Nick Cave har noen planer om å avlyse sine opptredener i Tel Aviv 19. og 20 november, er mer dårlig nytt for Artists For Palestine. I motsetning til Justin Bieber, Britney Spears, Guns'n Roses og Robbie Williams (som alle er Israel-aktuelle), har Cave - i likhet med Radiohead – politisk pondus.

LES MER: – Jesus er veien til fred

Politiske bånd

Paul Simon fikk mye pepper fra både ANC (African National Congress), Nelson Mandela, og en lang rekke antiapartheidaktivister, da han sammen med svarte sørafrikanske musikere spilte inn Graceland i Sør-Afrika. Kritikerne var mest opptatt av at han brøt apartheid-boikotten. Men var det ikke først og fremst en antiapartheid-handling han utførte?

For Radiohead, Nick Cave, sikkert også flere Israel-aktuelle artister, handler det heller ikke om å boikotte en boikottaksjon, men å ikke legge politiske bånd på et kulturelt uttrykk, som kan bidra til dialog i stedet for taushet.

LES MER: – Radiohead smadrer rockebegrepet

Gyllen mulighet

Jeg har ingen tro på boikottlinjen til Artists For Palestine. Det virker søkt å skulle straffe sivile musikkelskere i Israel, hvor flere heller ikke støtter okkupasjonen av Palestina. La dem i stedet få kjenne på musikkens helbredende og livgivende kraft, slik musikk ofte virker; på tvers av politiske og religiøse skillelinjer. Bono har sagt til Rolling Stone: «If there's a spirit, music is the thing that wakes it up. It woke up mine».

Artister som opptrer i Israel, vil også selv ha en gyllen mulighet til å formidle sitt syn på den fastlåste konflikten. Bedre dét, enn å ha navnet sitt på en omstridt aksjonsliste.

Og hvorfor blir det ikke tilsvarende høylydte krav om boikott, når vestlige artister spiller i diktaturstater som for eksempel Cuba? Selv om konsertvideoene til AC/DC og Rolling Stones har innslag av palmer og hvite strender, er Cuba fremdeles et land hvor folk forfølges, tortureres og fengsles, fordi de ønsker seg litt mer frihet enn kommunistpartiet gir dem.

LES MER: Vil ikke ha jødisk Israel

Trump midt imot

Hvor mange artister ville forresten konsertboikottet USA, fordi 61 millioner amerikanere har stemt inn en president som synes miljøvern og et godt helsetilbud til alle er noe tull, som vil sette opp en mur mot Mexico, som granskes for å ha bedt russerne påvirke valget, og som mener det er greit å tafse på kvinner?

Dét hadde vært utenkelig. Meningsbærende artister velger i stedet å følge U2s og Bruce Springsteens eksempel med å tale Trump midt i mot på hans egen hjemmebane.

LES MER: Musikk mot fremmedfrykt

Virkningen viktigst

Artister må ikke engasjere seg politisk. Kultur er ofte referansepunkter og symboler for politiske prosesser. At noen artister likevel stiller seg på politiske barrikader, er viktig.

George Harrisons Concert For Bangla Desh (1971), og Bob Geldofs Live Aid (1985), var viktig; for å endre en inntil da altfor selvopptatt og overfladisk populærkultur. Artister ble ikke lenger bare underholdere. Samtidig er det blitt sådd tvil om veldedighetsartisters motivasjon: Bedre PR for egen musikk skal man lete lenge etter. Hvis det likevel kan lindre verdens nød, er ikke motivasjonen for å delta så viktig. Det viktigste er at det virker. Boikott virker ofte ikke.

Olav Solvang er journalist i Vårt Land