Sæterbakken har vært taus siden hendelsen. Fredag åpnet han lukene i et grundig intervju med Knut Olav Åmås i Aftenposten. Tonen er bitter, hardtslående, beskyldende, klar og på mange vis preget av samme selvrettferdighetstrang som han beskylder sine motstandere for å ha, når han snakker om det skremmende ved den flokkdyrmentaliteten han opplevde og det han ser av «dyp konformisme i norsk kultur og samfunnsliv».

Nå skal det for ordens skyld være sagt, det finnes to slags måter å gå i flokk på – sammen med andre, eller helt alene med seg selv. Det ene er ikke bedre enn det andre, selv om Sæterbakken forakter «den massive norske enigheten».

Sæterbakken inviterte David Irving i sannhetssøkingens navn. Skal vi si logikkens: Enhver har til enhver tid rett til å bli hørt, i hvert fall diskutert. Han argumenterer godt for det, så godt og logisk at det er fristende å være enig. Han postulerer en slags «det skulle bare mangle»-etikk. Som strengt tatt er en form for kynisme, hvor vernet om ytringsfriheten blir en form for selvgående avgudsdyrkelse. For det finnes grenser. Det finnes en nærmest usynlig grense hvor ytringsfriheten for den ene går over i lammelse for den andre.

Sannhet. Når man i gitte tilfeller setter spørsmålstegn ved ytringsfrihetens grenser (som i dette tilfellet), blir man tatt til inntekt for å være imot ytringsfriheten. For når blir sannhet en sannhet? – spør Sæterbakken, og mener – om jeg leser han rett – at ytringsfriheten til enhver tid er sannhet. En humanistisk etikk – som vårt samfunn nå en gang er bygd på – handler ikke om alles rett til alt. Som journalist forholder jeg meg for eksempel til et yrkesredskap som «Vær varsom »-plakaten. Den er der for å beskytte mine intervjuobjekter mot seg selv, og for å beskytte dem mot meg eller den som sier noe til meg. Altså en nødvendig begrensning av ytringsfriheten.

Mobbing. Det er noe kaldt i Sæterbakkens argumentasjon. Hvis jeg følger den helt ut, vil et barn som blir mobbet i skolegården til enhver tid måtte kunne mobbes igjen, fordi man leter etter sannheten om nettopp denne mobbingen. Eller skal den som er vant til å ytre seg med vold, fortsatt få bedrive vold fordi det nå en gang er den måten vedkommende er vant til og kan ytre seg på?

Det ville i sannhetens navn være å lete seg bort fra sannheten. Letingen har sine grenser. Det finnes definitivt bedre steder å lete etter sannheten, enn å slippe til mobbere. Irving mobber. Og han mobber et folk og alle som tror at jødeforfølgelsene virkelig fant sted. Og det er nå en gang flertallet. Som i dette tilfellet er sunt nok til ikke å la seg mobbe.

Ytringsfrihet. Av alle menneskelige instinkter finnes det ikke ett som ikke kan vende seg mot mennesket og ødelegge det. Instinktet som krever ytringsfrihet for enhver pris, er ett av dem. Fordi ytringsfriheten også kan ramme. Og spørsmålet om «sannhet» kan stilles i det uendelige. Pilatus stilte det også, skjebnesvangert nok uten å gi et ansvarlig svar.

Invitasjonen av Irving til en festival som denne gangen samles under vignetten «sannhet», har det lille «snagget» i seg at man forutsetter at sannheten kan finnes der også. Våkenhet – slik Sæterbakken oppfordrer til – har ikke bare med spørsmål å gjøre, i de ytterste tilfellene må man gå inn i ubehaget ved å svare på dem. Da må man ikke bare ta stilling til hva som er sant, men også – og faktisk mer ubehagelig – til hva som er usant. Ville «usannhet» ha vært et vel så interessant tema i et Norge som er i ferd med å knele under byrden av sannhetssøking uten svar?

Olav Egil Aune, kulturredaktør

Enig? Uenig? Diskutér dagens kommentar
Start en ny debatt ved å velge «Nytt emne»