Badet i grønt flomlys synes Kinas nye OL-kirke FengTai på lang avstand som et bevis på den nye åpenheten mot kristendommen.

Og med stjerner i øynene foreslo en kvinne her at Kina «kanskje til og med kunne få kristendom som statsreligion en gang i fremtiden?». En religionsviter jeg oppsøkte dagen derpå, avviste bestemt et slikt scenario. Like fullt var kvinnen i FengTai overlykkelig over det lille mirakelet hun opplevde i sin egen bydel i Beijing: Myndighetene finansierte en vakker, ny kirke.

Fritt og levende. En del husmenigheter møter riktignok problemer, men store deler av kristenlivet i Kina er i dag både fritt og levende. Partitopp Jia Qinglins uttalelse om hvordan kristne ledere kan spille en viktig rolle i å skape sosial harmoni i samfunnet, viser at holdningen til religion er radikalt endret siden den tid da det bare var greit å lovsynge formann Mao.

Likevel er det grunn til å spørre hvilken reell frihet den kristne kirke vil få hvis den skal eksistere på de premisser som dagens myndigheter ser ut til å ville bygge et moderne kinesisk samfunn på.

I det åndelige og ideologiske vakuumet som oppsto med formann Maos død og kapitalismens inntog, har Kina ikke overraskende søkt tilbake til røttene. «Money-ism» er riktignok den nye marxismen, men myndighetene har også tatt aktivt i bruk gamle konfutsianske ideer og doktriner, noe det politiske slagordet «Harmonisk samfunn» (hexie shehu) reflekterer.

Rituell praksis. Konfutsianisme er mer en etisk tenkemåte enn en religion. Konfucius levde på 500-tallet før Kristus, og hans lære ble brukt til å lede det gamle imperialistiske Kina.

– Her var rituell praksis grunnleggende for å ha kontroll over menneskene, sa religionshistorikeren Mayfair Yang under en debatt om Kina og religion i regi av tankesmia Council on Foreign Affairs (CFA) i juni. Hun viste til at i tillegg til at makthaverne var opptatt av å ofre og utføre rituelle handlinger til ære for de himmelske makter, dannet også de konfutsianske ideene etter hvert en slags paraply over alle de livssyn som preget landet. Konfucius selv var ekstremt interessert i å kontrollere mennesker gjennom forskjellig rituell praksis istedenfor tvang.

Ingen egenverdi. Er det derfor kristne nå får mer spillerom? Gi dem brød og sirkus, eventuelt nattverdsoblater og fancy gudstjenester, og de holder seg i ro? Religionsfrihet og demokrati har ingen egenverdi i den konfutsianske ideologi. Derimot har den alltid lagt stor vekt på respekt for autoritet og hierarki. Dens forherligelse av disiplin og lojalitet er blitt brukt som forklaring på at det har vært mulig å opprettholde totalitære regimer som i Nord-Korea.

Ingen kirkesamfunn kan eksistere uavhengig av samfunnet rundt. Spørsmålet er hvordan det postkommunistiske Kina kan komme til å påvirke den kristne kirke. Kan kirken finne seg i at kristendommen blir rettferdiggjort ved at den kan bidra til å «harmonisere» samfunnet?

Men det er også et annet spørsmål: Hvordan kan kirken påvirke Kina?

I reformasjonens ånd har det vært et grunnleggende synspunkt i Europa at Gud og politisk makt bør holdes atskilt. Men i dag hevder stadig flere at skillet er blitt kunstig stort, at kirken bør tre ut av den private sfære og bli flinkere til å utfordre maktapparatet. Ifølge Yang Fenggang som leder senteret for religion og kinesisk samfunn ved Purdue University, er også Kinas fremtid avhengig av hvorvidt kirken blir en maktfaktor i samfunnet.

Han viser til at kinesere som forfekter konstitusjonalisme og demokrati, ofte har kristen bakgrunn, at det har vært en sterk økning av kristne advokater og at mange av dem har sett nøye på uoverensstemmelser mellom Grunnloven og andre kinesiske lover.

– Hvordan det kinesiske samfunnet utvikler seg, er helt åpent, men en ting er sikkert: Gjenopplivelsen av konfutsianisme vil trekke Kina i én retning. Kristendommen vil trekke Kina i en helt annen retning, sa Yang på CFA-symposiet.

Med dette mente han både utviklingen av det juridiske rammeverket og den generelle respekten for menneskerettigheter.

Mandat. Det himmelske mandat dannet siden Zhou-dynastiet selve grunnlaget for politisk makt i Kina. Mandatet innebar at Himmelen ga sin velsignelse til herskeren. I motsetning til den europeiske ideen om «konge av Guds nåde», var det ikke slik at himmelen garanterte herskeren all makt på ubestemt tid. Hvis herskeren regjerte uklokt, ville Himmelen overdra mandatet til en annen. Derfor fortiet myndighetene at Tangshan-jordskjelvet i 1976 tok 250.000 menneskeliv. Kort tid etter døde også Mao.

Kinesisk religiøsitet har overlevd kommunismen. Spørsmålet er hvilket mandat dette vil gi kristendommen i årene som kommer.

Heidi Marie Lindekleiv, journalist