Flere tillitsvalgte og medlemmer i Bergen Kristelig Folkeparti har tilknytning til menigheten Levende Ord, og det har vakt en viss oppmerksomhet. Egentlig skulle ikke det være så merkelig. Levende Ord er en av de største menighetene i området, og dermed er det naturlig at noen av medlemmene finner veien til KrF.

Men tradisjonelt har KrF hatt liten kontakt med trosbevegelsen. Det som skjer i Bergen representerer derfor likevel noe nytt, og sannsynligvis også noe som vil gjøre seg mer gjeldende.

KrF begynte som et bedehusparti. Etter krigen kom det et visst tilsig av medlemmer fra pinsebevegelsen og andre baptistpregede frikirker. Men grunnlagsdokumentene for partiet ble preget av lutherske teologer, fra Karl Marthinussen til Kjell Magne Bondevik. Partiets prinsipprogram fikk fra 1999 et anstrøk av katolisisme på grunn av Janne Haaland Matlarys aktive innsats for å definere partiet inn i europeisk kristendemokrati. Likevel er det Luthers toregimentslære som har vært det bærende elementet i partiets selvforståelse.

Bedehusbevegelsen har vært på retur de seinere årene, mens de karismatiske menighetene i alle fall lenge var i fremgang. Relativt sett står derfor de pinsepregede forsamlingene sterkere i kristenfolket. Samtidig har de teologiske tradisjonene nærmet seg hverandre, ikke minst gjennom impulsene fra den karismatiske vekkelsen. De tradisjonelle skillene mellom kirkesamfunnene betyr ikke lenger så mye. Særlig gjelder det unge mennesker. Mange unge fra pinsemiljøer har søkt til KrFs ungdomsbevegelse, som også har vært aktiv med å rekruttere i disse miljøene.

Men på et område som særlig angår KrF, er det to tradisjoner med svært ulike røtter som møtes: Nemlig synet på forholdet mellom tro og politikk, mellom kirke og samfunn. Luther var opptatt av at kirken var blitt verdsliggjort ved at den hadde fått for mye makt i det verdslige samfunnet. Det er bakgrunnen for den lutherske toregimentslæren, som skjelner mellom Guds styring gjennom det verdslige og det åndelige regimentet og gir de verdslige myndigheter stor selvstendighet i forhold til kirken.

Den noe yngre reformatoren Jean Calvin mente derimot at hele statens liv måtte styres etter Guds lov, og at menighetens forkynnere og eldste måtte ha myndighet i samfunnet. Han prøvde å virkeliggjøre disse idealene i Genève, som skulle bli et nytt Israel med Kristus som konge. Alle offentlige bygninger ble forsynt med Kristussymbolet IHS.

Denne reformerte tradisjonen fra Calvin har satt sitt sterke preg på amerikansk lavkirkelighet. Arven fra Calvin ligger bak mye av det politiske engasjementet til evangeliske kristne i USA den siste mannsalderen. Og derfra har den også funnet veien til norsk trosbevegelse, hvor det i mange menigheter har vært en renessanse for politisk aktivisme for å sørge for at Norge styres i samsvar med Guds lover.

I USA fant denne aktivismen sitt organisatoriske utløp i det republikanske partiet, og de siste årene har den evangeliske bevegelsen hatt en av sine egne i presidentstolen.

Men trosbevegelsens folk har ikke hatt like lett for å vinne fram i KrF. Delvis skyldes det KrFs røtter i Venstre-tradisjonen, som gjorde at man reagerte på mye av det høyreorienterte tankegodset som kom fra USA. Men det hadde nok også mye med KrFs sterke lutherske preg.

Da presten Kjell Magne Bondevik ble statsminister, var det mange her i landet som trakk fram USAs kristne høyreside som skremmebilde, og hevdet at vi kunne være på vei mot lignende teokratiske tendenser her i landet. Men Bondevik var altfor solid forankret i luthersk teologi til å tenke i slike baner.

Snarere enn å bevege seg i retning av en sammenblanding av menighet og politikk, har KrF de siste tiårene bevisstgjort seg en rolle som et politisk parti i det verdslige regimente. Man har profilert seg som kristendemokratisk parti, mer enn som kristelig bevegelse. I forbindelse med valgundersøkelsen tidligere i år ble det påvist at dette har skapt spenninger i forhold til trosbevegelsen.

Når lutherske miljøer ikke lenger dominerer totalt i KrF, kan føre til ny diskusjon om forholdet mellom tro og politikk. I det minste vil det bli behov for en drøfting av det på bredere premisser enn de rent lutherske.

Det behøver ikke bli bråk av det. KrF har nå en leder med bakgrunn i Misjonsforbundet – et kirkesamfunn med betydelig erfaring i å balansere mellom Luther og Calvin.

Erling Rimehaug, kommentarredaktør