– Det blir ofte glemt i de store massene med mennesker, sa MDG-politiker Lan Marie Nhuyen Berg i en reportasje i Vårt Land. Faren hennes, Khan Thanh Ngyen kom fra Vietnam til Norge i 1968.
I reportasjen snakket vi med «gamle» flyktninger. De som har kommet fra blant annet Bosnia, Eritrea, Somalia, Sri Lanka, Vietnam, Ungarn og Chile. Hvordan ble de møtt da de kom? Hva mener de er det viktigste nordmenn kan gjøre for flyktninger som kommer i dag?
De kommer fra hele verden, men felles er at de har har flyktet fra krig og kommet til oss. De vi snakket med har noe mer til felles: Alle sier noe positivt om hvordan de ble tatt i mot da de kom til Norge. Og at det var viktig. Det er viktig for oss i dag å vite også.
Trukket opp av vannet
– Da jeg gikk gjennom tollen på Fornebu, sto det en og tok i mot meg. Han sa navnet mitt, Zamudio. Det fortalte chilenske Alfredo Zamudio. Han opplevde det som en hånd som trakk ham ut av vannet og opp i en trygg båt.
Et smil, noen som sier velkommen, barn som leker med andre barn i gata, noen som gjør lekser med dem, som gir dem bursdagskrone i barnehagen. Hverdagsting.
De små handlingene i hverdagen, er ikke det motsatte av å engasjere seg politisk eller være aktiv på andre måter. Det er heller ikke det som endrer norsk asylpolitikk, krig eller verdens holdninger til flyktninger. Men det er en del av det store bildet.
Vennlighet
Å bli møtt med vennlighet er viktig for alle, ikke bare flyktninger. Det er et grunnleggende premiss for at vi lever side om side. Man skulle tro at det var det enkleste å gjennomføre.
– Den samme nysgjerrigheten jeg møtte i 1976, er på vei tilbake, sa Zamudio til Vårt Land, som mener sjenerøsiteten er på vei tilbake til Norge.
Det enorme engasjementet som har bygget seg opp de siste månedene, gir håp om at han kan ha rett. De «gamle» flyktningene har kunnskap og råd som vi bør lytte til.
