«Redd og jublende glad»

I påsken la jeg merke til flere som uttrykte en slags slitenhet over påskedagens triumferende uttrykk. Det kjente jeg meg også igjen i jeg skrev årets påskedagspreken. Tenker jeg etter, er det ofte sånn i forberedelsene til høytidsdagene. Det skal være så riktig, sant og evangelisk at jeg ofte sitter igjen med en følelse av at det blir for stort å skulle fortolke fortellingene mange av oss kjenner så godt at vi nesten kan dem utenat.

Å preke disse dagene er virkelig en øvelse i finlesning av både tekst og kontekst. Hva står faktisk i denne teksten? Hvilke karakterer finnes? Hva gjør de, hva sier de? Hvem står kun i bisetninger? Hva har vært død og oppstandelse siden forrige påske? Hva er det konfirmantene lurer på i år? Hva gir meg håp? Og hva har alt dette med den morgenen å gjøre da Maria Magdalena og den andre Maria kom for å se til graven?

Hellig ånd og hermeneutikk

Så kan det skje med Den hellige ånds og hermeneutikkens hjelp, at vi av og til legger merke noe vi ikke har tenkt over før. Kanskje skjer det fordi livet og verden ikke er det samme som det var forrige påske. Kanskje skjer det fordi vi leste et dikt, en bok, møtte et menneske eller hørte på musikk som gjorde at teksten åpnet seg på nytt. Slik var det for meg denne påsken da en liten detalj i Matteusevangeliets påskefortelling gjorde at jeg fikk puste igjen. Etter at engelen hadde fortalt dem at de ikke skulle frykte og at Jesus ikke lenger var i graven, skyndte Maria’ene seg bort fra graven for å fortelle det til de andre. Og det står at de var «redde, men jublende glade». Denne utrolig gjenkjennelige tilstanden hadde jeg aldri før stoppet opp ved i teksten, men den var allikevel kjent fra livet. Som da jeg ble mor, eller skulle gifte meg. Eller da jeg byttet jobb og skulle flytte. Eller da jeg skulle ordineres til prest. Redd, men glad. Endelig var det plass til hele livet påskedag.

For det går an å både være åpen og frimodig folkekirke. Både synder og rettferdig. Troende og tvilende. Sårbar og sterk. Frykte døden og tro på evig liv. Være redd og jublende glad

Både og

Det fikk meg til å tenke på noe av det fineste jeg kom over på sosiale medier i fjor høst. I forbindelse med verdensdagen for psykisk helse delte mange et bilde der det stod:

Du kan være både blid og trist

Raus og sette grenser

Utadvendt og ensom

Vellykket og traumatisert

Engasjert og utslitt

Verdifull og gjøre feil

Lag plass til hele mennesket

Akkurat som livet er fullt av slike både og’er, er også fortellingene om Jesus det. Det går an å være både Gud og menneske. Verdens frelser og trygle vennene sine om å våke med seg. Det går an å både sørge over vennen sin Lasarus som er død og gjøre levende. Det går an å både være Messias og bli overtalt av en insisterende kanaaneisk kvinne. Det går an å både ha gått ned i dødsriket og stått opp fra de døde tredje dag. Alt dette gir også oss rom for å være hele mennesker og flere ting på en gang. Det gjør at det er plass til en påsketro som rommer både redsel og jublende glede.

Have a beautiful, terrible day!

I sin siste bok «Have a beautiful, terrible day! Daily meditations for the ups, downs & in-betweens» (2024) skriver den kanadiske forfatteren Kate Bowler om nettopp dette; Vi er både urolige for alt det fæle som skjer, og samtidig vender vi ansiktet mot sola og tror på vår atter en gang. Selv skriver hun boka midt i kreftbehandling og er opptatt av at vi må erkjenne det ustabile og usikre i det å være menneske, og at det egentlig er det som først og fremst forener oss. «We are united by our fragility».

Ja, denne sårbarheten og overlattheten er det som mest presist beskriver hvordan det er å leve. Selv om vi lever i oppstandelsens lys, må vi fortsatt balansere redselen og gleden. Ifølge Bowler handler denne balansen om å justere både frykten og håpet på en slik måte at vi ikke bare er redde. For da klarer vi ikke tro på en god framtid eller se håpstegnene rundt oss. Men vi kan heller ikke bare være glade, fordi da står vi i fare for å overse vår nestes ansikt og glemme at vi er medskapere i denne verden.

Så vi tror; redde, men jublende glade. Ikke enten eller, men både og. Redd og glad på samme tid. Kanskje er det lettere å møte noe så skjørt og sprøtt som oppstandelse da? Kanskje gjør det at vi både klarer å bære sorgen over dem vi har mistet, men også forventningen om at vi en gang skal oppstå til evig liv. Tåle å se de vi har svikta i øya og samtidig tro på tilgivelsens kraft. Innrømme at vi ikke får til alt og stole på at vi er elsket likevel.

Jeg tror kirka med stor frimodighet kan snakke høyere om det at kristen tro og teologi er bygd på disse «både og ‘ene». I en hverdag som er full av svart/hvitt, polarisering og harde fronter vil jeg snakke mer om at vi er flere ting på en gang. For det går an å både være åpen og frimodig folkekirke. Både synder og rettferdig. Troende og tvilende. Sårbar og sterk. Frykte døden og tro på evig liv. Være redd og jublende glad. Fortsatt god påsketid!