Gutta er ikke et problem, de har et problem

Kjønns- og likestillingsdebatten i Norge har lenge stått og vippet på kanten av kulturkrigsgrøfta. Lett karikert kan vi si at høyresiden prøver å fremstille venstresiden som en gjeng kvinner som har glemt gutta, mens høyresidens mannsaktivister framstilles som en kvinnehatende «mannosfære» som er for mye på internett.

I denne polariseringens tid føltes det derfor som en frisk vårutluftning da Mannsutvalget denne uken la fram sin rapport. Et utvalg nedsatt av Anette Trettebergstuen, en skeiv Ap-politiker, ledet av Claus Jervell, tidligere leder av Rød Ungdom, leverte en rapport som ble hyllet Fpu-leder Simen Velle, dagens mest profilerte talsmann for unge menn.

Det tyder på at Mannsutvalget har truffet med sine analyser. Utvalget drar mannsdebatten vekk fra kulturkrigsgrøfta og inn på den brede politiske debatten der den hører hjemme. Mannsutvalget kan bli Trettebergstuens viktigste politiske arv fra sin statsrådstid.

Menn diskrimineres

Rapporten viser tydelig at menn rammes av systematiske skjevheter i Norge på mange områder. Det er dokumenterte skjevheter innen helse, utdanning, arbeidsliv, kriminalitet og familieliv.

Utvalget unngår den lite nyttige diskusjonen om hvilket kjønn som har det verst, men slår klokt fast at «større oppmerksomhet om gutter og menns likestillingsutfordringer vil styrke likestillingspolitikken, ikke svekke den». De aller fleste har skjønt at kvinners likestilling er et gode for både menn og kvinner. Det gjelder selvsagt også motsatt vei.

Lever 13 år kortere

Rapporten peker på at en del skjevheter blir usynlige fordi alt måles opp mot gjennomsnittsmannen. Gjennomsnittsmannen tjener mer en kvinner, men når du fjerner de få mennene på toppen som håver inn blir skjevhetene mindre.

Dette ser vi tydeligst på levetid. En ting er at menn lever kortere enn kvinner. Men de mest lavtlønte mennene lever i snitt nesten 14 år kortere enn de høyest lønnede mennene. Den samme forskjellen hos kvinner er litt over åtte år. Når vi hele veien analyserer likestilling med gjennomsnittsmannen som utgangspunkt så greier vi ikke å se de skjevhetene som rammer store grupper menn.

Menn er actionmenn fra Mars, kvinner er ofre fra Venus

Hvordan vi snakker om menn

Menn er ofte overrepresentert når det kommer til adferd som skader andre, som kriminalitet og vold. Dette snakkes gjerne om som et problem ved menn. Det er gutta som er problemet. Men utvalget snur på dette og spør om ikke dette et uttrykk for at gutta har problemer?

Her er utvalget inne på et viktig poeng. Språket avslører ofte underliggende holdninger vi ikke er alltid er klar over. Måten vi snakker på avslører hvordan vi tenker. Når vi snakker om menns utfordringer brukes det som regel et aktivt og individorientert språk, men når vi snakker om skjevhetene som rammer kvinner så blir språket gjerne mer passivt og gruppeorientert. Menn er actionmenn fra Mars, kvinner er ofre fra Venus.

Når menn får for lite helsehjelp så er det fordi de de ikke går ofte nok til legen, mens når dette rammer kvinner så er ikke helsevesenet tilrettelagt for kvinner. Menn som sliter med depresjon og suicidalitet snakker ikke nok om følelsene sine, mens kvinner med spiseforstyrrelser er utsatt for kroppspress.

I klasserommet er det slik at guttene krever for mye oppmerksomhet, mens jentene får for lite oppmerksomhet. Gutta gamer for mye, mens jentene blir avhengige av sosiale medier. Gutta dropper ut av skolen, mens kvinner møter et glasstak i arbeidslivet.

Glasstak for gutta

Det er mindre stuereint å si at menn møter et glasstak på elitestudier, eller at kvinner altfor ofte dropper ut av karriereløp. Eller at kvinner ikke krever nok av legen, og tar for lite plass i klasserommet. Samfunnsdebatten og språket er fortsatt dominert av en tanke om at menn er individer som handler, mens kvinner en gruppe som er ofre for andres handlinger.

Når vi oftere gir menn skylden for sine egne problemer, og heller mot offerforklaringer for kvinner, så er det en dypt patriarkalsk måte å se samfunnet på. Dette er selvsagt ikke helt entydig, og jeg blir nok utfordret på dette, men jeg mener tendensen er klar nok til at den bør diskuteres.

Menn rammes oftest av vold

Rapporten blir spesielt interessant når den tar for seg vold. For den slår tydelig fast at nesten dobbelt så mange menn som kvinner rapportere å være utsatt for vold. Det er interessant, for det snakker vi lite om. Det rettes mye oppmerksomhet om all volden rammer kvinner, men det er altså langt fler menn enn kvinner som oppgir å være utsatt for vold.

Hvorfor snakker vi ikke om det? Det har nok mye å gjøre med at av volden for det meste blir utøvet av menn. Det er mager trøst for det mannlige voldsofferet at han ble slått ned av en annen mann. Det er ikke verre for en kvinne å bli drept av en mann enn for en mann å bli drept av en mann.

«På samme måte som det man i dag anerkjenner som vold i nære relasjoner tidligere har blitt bagatellisert som «husbråk», virker noe av volden som rammer gutter og menn utenfor familien å bli bagatellisert som slåssing mellom menn», slår utvalget fast.

Gutta har et problem

Vold, overgrep og kriminalitet er nok det området der vi ser kjønnsskillene er sterkest. Kriminalitet er et stort samfunnsproblem, og den begås i all hovedsak av menn. Det er med solid statistisk belegg vi fortsatt bruker de lite kjønnsnøytrale ordene drapsmann og voldtektsmann.

Forbrytelser skal straffes. Det er grunnleggende i en rettsstat. Men samfunnets hovedstrategi for å stanse kriminalitet er å straffe individet som begår den. Fokuset på forebygging er langt lavere. Menn som faller utenfor, og skader seg selv og andre, blir i hovedsak møtt med samfunnets volds- og tvangsapparat.

Vold og straff

Diskusjonen om voldtekt er svært illustrerende. Voldtekt er en forferdelig forbrytelse, og voldtektsforbrytere må straffes. Innføringen av strengere minstestraffer for voldtekt er et tydelig uttrykk for at samfunnet ser alvorlig på denne forbrytelsen, men det er foreløpig lite som tyder på at det gir færre voldtekter.

Når vi bare diskuterer strengere straffer, strengere lovgivning, hvordan kan vi få hivd flere i fengsel, så forsvinner fokuset på forebygging av voldtekt helt. Diskusjoner om rusliberalisering, barns eksponering for porno, opplæring i grensesetting, og ungdoms psykisk helsevern utløser mindre politisk handlingsvilje enn ropet om mer straff.

Den viktige diskusjonen om hvordan vi sikrer rettssikkerheten til alle kvinner som rammes av voldtekt må ikke skygge for debatten om hvordan vi skal unngå at menn blir voldtektsmenn. Hovedmålet må være færre voldtekter, ikke flere unge menn i fengsel.

Gutta har et problem

Mannsutvalget tar til orde for å forstå menns destruktive adferd som et uttrykk for gutter og menns problemer. «Disse problemene må bli tatt på alvor og løses på samfunnsnivå» sier utvalget. Det er vanskelig å være uenig i det.

93,5 prosent av innsatte i norske fengsler er menn. Gutter får lavere karakterer i skolen, begår oftere selvmord, og er oftere ufrivillig barnløse. Da må vi spørre oss selv: Er gutta et problem, eller har gutta et problem? Hvordan vi besvarer det spørsmålet sier mye om hvor likestilte vi er i hodene våre.