Trengs det nye kirker i Norge?

Den 15 februar var den britiske biskopen Ric Thorpe i Oslo, i regi av Norges Kristne råd, Det Norske Misjonsselskap og MF vitenskapelige høyskole. Biskop Ric Thorpe har vært i Norge mange ganger tidligere, og inspirert kristne ledere til kirkelig fornyelse og kirkeplanting. Denne gangen var målgruppen i hovedsak ledere og ansatte knyttet til Den norske kirke. At en anglikansk biskop med dette ansvarsfeltet inspirerer ledere i den norske folkekirken om dette tema er veldig oppmuntrende. De store nasjonale folkekirkene har en egenart som krever en type ledelse som andre kirkesamfunn og bevegelser vanskelig kan relatere til. Like fullt så tror jeg at det vi i dag vet om kirkeplanting og kirkelig fornyelse kan bidra positivt i alle evangeliske sammenhenger.

Kirken kommer nedenfra

Jeg tilhører selv en kristen tradisjon hvor kirken kommer «nedenfra.» Det personlige kallet og overgivelse til kristen tjeneste har gjort at Pinsebevegelsen i Norge har mer eller mindre vokst gjennom 120 år. Da pioneren Thomas B. Barratt sa, «ikke mer enn én pinsemenighet i hver by», så var ikke intensjonen å begrense, men å utfordre til å dra videre til neste bygd og by. På denne måten har Pinsebevegelsen blitt landsdekkende. Det mest ekspansive tiåret i vår historie var 1930 tallet. Det nest beste med tanke på kirkeplanting, var perioden mellom 2010 og 2020.

Det som skiller kirkeplanting på denne siden av tusenårsskiftet, og periodene før, er motivasjonen for kirkeplanting. Tidligere var oppstart av ny virksomhet på nye steder i stor grad motivert av, eller nødvendiggjort på grunn av, en ny lære eller praksis. Frontene har til tider vært steile på grunn av dåpssyn, gudstjenesteform og karismatikk. Nå ser det helt annerledes ut. Evangeliske kirkesamfunn og bevegelser finner hverandre i et felles mål om å gi Jesus til folket.

Av menighetene som har blitt plantet de siste 15 årene, er det kun et fåtall som har blitt nedlagt.

Kun noen få blitt lagt ned

Dette har fått sitt helt konkrete uttrykk gjennom foreningen Sendt Norge, bestående av 13 ulike bevegelser og sammenhenger. Sendt Norge, tidligere DAWN, har fremmet kirkeplanting i Norge siden begynnelsen av 90 tallet, og har gjort undersøkelser om tilstanden hvert femte år. Den siste undersøkelsen ble gjort i 2021, og gir nyttig innsikt i de faktiske forholdene og analyser av hva som trengs fremover.

Av menighetene som har blitt plantet de siste 15 årene, er det kun et fåtall som har blitt nedlagt. At de fleste menighetene peker på god oppfølging sentralt, og støtte lokalt, som årsaker til at de har lykkes er verdt å merke seg. Kirkeplanting ble for noen tiår siden sett på som en reaksjon mot det etablerte. Enkelte menigheter gjennomlevde splittelser som gikk tvers gjennom familier og etablerte nettverk av relasjoner. Ordet kirkeplanting og kirkesplittelse ble noen steder anvendt som synonymer. Dette har skapt varige sår, og opplagt svekket kirkeplantingens renommé i Norge. Funnene i Sendt-undersøkelsen friskmelder kirkeplanting, og viser at dette i økende grad behandles som et fagfelt som inngår i alle kirkesamfunn og bevegelser sin strategi.

Alpha-kurset

Det er ikke bare inspirasjon til kirkeplanting den Anglikanske kirke har gitt oss, de har også gitt oss Alpha-kurset. I over 30 år har introduksjon til kristen tro vært en sentral del av trosformidlingen i denne kirken. Dette har gitt enorme resultater med tanke på omvendelse til kristen tro, og anses å være en integrert del av menighetsarbeidet i den Anglikanske kirke, ifølge presten Christian Selvaratnam. Han er tidligere ledere av Alpha i Storbritannia, og arbeider nå med trening av kirkepantere sammen med biskop Ric Thorpe. Han var for øvrig var en av talerne på LED-konferansen tidligere i vinter.

Engasjementet for å gi evangeliet kommer før strategien om kirkeplanting. Sendt-undersøkelsen viser at den viktigste årsaken til at folk engasjerer seg i kirkeplanting er å gi evangeliet til andre (54 %). 11 % av deltakere i en nystartet menighet oppgir at de ikke hadde en kristen tro, noe som viser oss at de nystartede menighetene lykkes bedre enn de etablerte på dette området. Undersøkelsen viser også at 36 % av deltakerne i den nye menigheten ikke har deltatt i noen kristen menighet det siste året.

Ingen stjeling fra andre menigheter

Sendt-undersøkelsen viser at kirkeplanting ikke betyr stjeling av medlemmer fra andre kirker. At 34 % oppgir at de kommer fra andre menigheter i nærområdet har størst sammenheng med at over 85 % av plantingene oppgir støtte fra modermenigheten. Mennesker får et mer aktivt trosliv ved at sendes for å plante nytt.

Dette året er det 20 år siden oppstarten av menigheten Salt i Bergen. Da jeg som 29-åring tok initiativ til menigheten var det flere ungdomspastorer i norske pinsemenigheter som ønsket å plante nye menigheter, fremfor å ta over etablerte pinsemenigheter. Jeg er takknemlig for at pinselederne den gangen gav oss rom. Selv om det ikke var en uttalt strategi, så var det en gjenkjennelse av hvordan denne type grasrotbevegelser vokser og fornyer seg.

Den store utfordringen i Norge er at befolkningen øker, og behovet for nye menigheter er prekært. Deler man innbyggertallet i et fylke på antall menigheter får man en indikasjon på kirketettheten. I Agder er det 1378 innbyggere pr. menighet. Nederst finner vi Oslo med 4389 innbyggere per menighet. Tenk hvis det var en menighet for hver 1000 innbygger i Norge?

Den store forskjellen mellom Den norske kirke og andre frikirkelige og lavkirkelige bevegelser er organiseringen i geografiske sokn. Felles for oss alle er at vi kan ha et sokn i hjertet. De menneskene man lever blant, ber for og deler evangeliet med. Dette må være hovedmotivasjonen for all kirkelig fornyelse og kirkeplanting.