Det folket som vandrer i grøftene

«Jeg lærer så mye av måten Jesus møter mennesker på.» Budskapet er både riktig og viktig, men det har blitt en klisjé. Det sies av lek og lærd, liberal og konservativ. Jeg har sagt det selv.

Hvordan møter så Jesus mennesker i Det nye testamentes fortellinger? To av måtene, ofte sammenfallende, er med kjærlighet og med krav. Vi kjenner det godt, det borende blikket som ser alt, men likevel ikke fordømmer, som peker ut svikten i grunnmuren og står klar til å ta imot når huset raser. Som aldri gir etter for fristelsen til å senke på kravene, men like fullt har uendelig med nåde å gi.

Skaker selvforståelsen

Jesu dobbelte tilnærming med krav og nåde skaper uro. For ved å si både ja og nei til mennesket samtidig, skaker Jesus sine tilhøreres dypeste selvforståelse. På mange forskjellige måter stiller han med sin holdning dermed spørsmålet: Er du så sikker?

Til tolleren i tempelet sier han: Er du sikker på at du ikke er verdig? Til fariseeren samme sted: Er du sikker på det motsatte?

Har den unge mannen virkelig gjort alt i sin makt for å følge Gud, er den fattige enkas gave så unnselig, er nå samaritanene egentlig våre fiender? Er de ikke heller vår neste? Eller omvendt?

Kristendommen er kraftfeltet som oppstår når bevegelsen mellom motpolene får spille seg fritt ut, fram og tilbake, samtidig, begge steder, ingen steder

Begge grøftekanter

Selv om kristelige debatter ofte er klart utspent mellom ytterpunktene, søker de fleste mot de fornuftige mellomstandpunktene. De vil gå midt i veien og unngå kritikk fra begge sider. Det er forståelig, det kan koste mye å markere seg. Men dette er likevel ikke Jesu måte å gjøre ting på.

Det Jesus gjør, er nemlig å gå i grøftekantene – ja, han går i begge grøftekanter samtidig. For vi er både syndere og rettferdige, samtidig, helt og fullt begge deler. Gud møter oss med uendelig krav og uendelig nåde. Samtidig. Jesus er Gud og menneske, fullt og helt. Vi er både borgere i denne verden og har hjemstavn i Guds rike. Verden er noe fantastisk Gud har skapt og Satans domene. Jesus identifiserer seg med de aller laveste i samfunnet, samtidig som han nedtoner gode gjerninger mot de fattige – dem har vi alltid blant oss uansett.

Kristendommen bor ikke i den ene grøfta. Kristendommen er kraftfeltet som oppstår når bevegelsen mellom motpolene får spille seg fritt ut, fram og tilbake, samtidig, begge steder, ingen steder. Det går ikke an å stoppe bevegelsen på ett punkt og si: «Slik er det. Dette er den enkle og rene sannheten om Gud, oss selv og verden.» Alt for ofte er nemlig det motsatte utsagnet også sant.

Men like fullt finnes dem som ivrig har hoppet ned i den ene grøfta, satt opp teltet sitt og begynt å grave etter kristendomsgull. Dypere og dypere kommer de, særere og sikrere blir de, jo lenger unna allmenn-meningen de kommer – eller, på den andre sida, jo mer utvungent de kan synge med på tidens melodi. Det er ikke bare uevangelisk, men fører til at de ikke kan utfordres fra omgivelsene. Den som har oppdaget en sannhet som ikke forholder seg til kontekst, aksepterer ikke kritikk fra andre.

Kristendom er ikke å sette seg på standplass, kjenne kulda bite og vinden ule, for deretter å skyte på alt liv som beveger seg

Anger og bot

Slik får vi utrolig dumme synspunkter, uvesentlige debatter og kulturkrig. Kristne angriper verden og hverandre med liv og lyst, som om det var det Jesus kalte oss til. Men kristendom er ikke å sette seg på standplass, kjenne kulda bite og vinden ule, for deretter å skyte på alt liv som beveger seg. Det er ikke å meisle ut tjue punkter til valgprogrammet sitt, og slåss mot dem som har motsatte punkter på sitt papir.

Et folk med en mester som alltid stiller det andre spørsmålet, kan ikke tilta seg en sånn autoritet overfor andre. Kritiserer vi andre uten også å rette det kritiske blikket mot oss selv og dem som likner på oss, da har vi misforstått Jesu holdning. Det er daglig anger og bot på egne vegne som gjelder, for å si det kristelig.

For det går ikke an å rykke opp ugresset fra åkeren uten samtidig å fjerne hveten som skulle stått litt til. Peter er både den lite troende som synker når han tenker for stort, den som forsaker sin mester og den som Jesus vil bygge sin kirke på. Mange ønsker ikke å drive organisasjonsintern selvkritikk, særlig ikke offentlig. Men er det noe vi alltid må ta oss råd til, så er det å ta oss selv og våre egne når de og vi tar feil.

Det er lettere å identifisere seg med den som blir sett ned på enn den som har status

Makt er vanskelig

Så la oss også her stille det andre spørsmålet, tilbake til denne teksten: Er det virkelig så enkelt? Kanskje kan mange nikke samtykkende så langt, men det er i så fall fordi vi tenker på oss selv som tollerne og de andre som fariseere. Vi har skjønt det, de må skjerpe seg. Det er så mye lettere å identifisere seg som den som blir sett ned på, skjøvet ut og uglesett, enn som den med definisjonsmakt eller status.

Det å få og ha makt er faktisk en ganske ny erfaring for kirkefolk som har levd et helt liv i opposisjon og bygget både selvforståelse og teologi på nettopp det. Men å være den ansvarlige som står øverst i hierarkiet kan være vel så utfordrende som å kunne rope med rettferdig harme mot overmakten. Det er for eksempel ofte vanskelig for ledere å endre de tingene man gjerne vil endre og ikke minst å holde sine hender rene. Det krever sterk rygg å bære makt og gode dager.

Hvorfor river Jesus grunnen ut under føttene våre? Når ble det et godt budskap?

Et godt budskap?

Maktaspektet er et memento for alle som måtte komme i posisjon. Men for den jevne borger er Jesu møter med mennesker rystende av en annen årsak, nemlig det at uroen oppleves eksistensielt foruroligende. Hvorfor river han grunnen ut under føttene våre? Når ble det et godt budskap?

Igjen er svaret et paradoks. Det Jesus gjør er jo ikke å sprenge fjellgrunnen, men påpeke at den allerede er fragmentert i milliarder av sandkorn. Å hvile på sand er sikkert fint i ferien, men ikke et bærekraftig livsprosjekt. Når grunnen rent faktisk krakelerer, er det dermed et godt budskap å påpeke det. Vår oppgave er å sette oss i bevegelse.

Og likevel, altså. Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile, sier han, når vi akkurat har fått kastet pikkpakket vårt på ryggen og startet flukten.

Vi kan ikke identifisere oss med bare én av figurene i fortellingene Det nye testamentet gir oss. Paradoksene er ikke noe kristendommen skaper, de korresponderer ganske enkelt med det faktum at intet er enkelt.