Rett- og vranglære

I juleferien har jeg tilbrakt mange timer med et strikketøy i hendene.

Jeg er egentlig glad i å strikke, men de siste åra har utgjort en lang pause i strikkelivet mitt. Nå som barna ikke lenger finner seg i å gå i hjemmestrikk fra topp til tå, har jeg prioritert lesing på bekostning av håndarbeid.

Men da juleferien var i anmarsj, bestemte jeg meg for å legge opp til en vest med ganske kronglete mønster. For hvis oppmerksomheten min er festet i en bok, er jeg avsondret fra de andre. Velger jeg heller å strikke, kan jeg samtidig være sosial. I tillegg kan jeg omstille meg raskt når øre, øye eller hånd kreves til dagens små og store forstyrrelser. Eller livet, da, som slike forstyrrelser ofte kalles.

Jeg har hørt at kvinners oppgaver tradisjonelt har vært slike som ikke tar stor skade av avbrytelser, men lett kan legges vekk og plukkes opp igjen. Og slik er det med strikking, på godt og vondt. Et av barna sa til meg for et par år siden: Mamma, du går glipp av all moroa når du alltid sitter med nesa i en bok! Men i jula var jeg hyperobservant og gikk ikke glipp av den minste bevegelse. Les heller en bok, mamma, hørte jeg under blikkene de sendte meg.

Jeg husker fortsatt gryteklutsavmakten og den alt for stramme tråden over venstre pekefinger i håndarbeidstimen i fjerde klasse

Motstrebende arv

I min familie finnes det en tung håndverkstradisjon, ikke minst knyttet til tekstiler. Min farmor var håndarbeidslærer, min mormor broderte et utrolig antall bunader og min mor har vevd, sydd og strikket nesten fulle garderober til fire barn og en mann, for ikke å glemme henne selv og barnebarna. På et tidspunkt sluttet hun i jobben som sykepleier og ble heltids brukskunstner.

Mine tre eldre søstre har alle periodevis strikket i store mengder og med høy finesse. Minst en av dem er teknisk sett utrolig god, en annen vant en gang den kanadiske prisen Fastest Knitter in the West, og en siste forsyner en halv bydel med hodeplagg. Jeg kan huske både en Setesdals-tights og en hekla bikini fra oppveksten.

Jeg visste jeg måtte være gravid straks jeg så ned på hentesettet som var ploppet av pinnene

Men selv ville jeg ikke lære å strikke. Jeg husker fortsatt gryteklutsavmakten og den alt for stramme tråden over venstre pekefinger i håndarbeidstimen i fjerde klasse. Innimellom slapp jeg pinnen på gulvet og tok meg god tid under bordet for å lete. Men da jeg var fjorten våknet noe i meg. Jeg strikka en sokk. Da jeg var tjue strikka jeg en genser, og etter det har det stort sett gått slag i slag. Det første svangerskapstegnet for min del var en plutselig produksjon av små sokker og jakker. Jeg visste jeg måtte være gravid straks jeg så ned på hentesettet som var ploppet av pinnene.

Jeg fikk det i arv. Jeg fikk det helt motstrebende i arv. Om motstanden min skyldtes at jeg som barn ante en kvinnefelle i garnflokene, vet jeg ikke. Men jeg fikk det like fullt, og jeg er ikke alene om det. Bak de aller fleste av dagens strikkere strekker det seg en historisk kjede av kvinner som har drevet sitt eget parallelle utdanningsløp for døtre, nieser og barnebarn. De har lært oss om toving, pinnestørrelse, opplegg, avfelleing, å hente opp masker som har rakna, de kan lese mønster, de kan jukse uten at det synes, og de har gitt det videre, vederlagsfritt. Hadde ting og verdier vært organisert annerledes, hadde vi hatt strikkehøgskoler, strikkestipender og VM i ullforedling. Sikkert korrupsjon og mistanker om doping også.

Dypest sett

Hva er strikking? Det er for det første overlevelse: Mennesket har ikke pels, det har sauen, den som klarer å overta sauens pels kan tåle nordiske vintre. Det er å gjøre natur om til kultur og sivilisasjon, gjennom en møysommelig prosess av dyrehold, klipping, vasking, karding, spinning, farging og til slutt altså strikking. Bare dette siste leddet tar mange, mange timer dersom det for eksempel er en genser man trenger.

Alle bør bli imponert når de ser en genser som henger sammen. En gang var den bare en lang tråd.

Strikking er også å gå fra det éndimensjonale til det flerdimensjonale: Når tråden blir til genser, blir en strek på magisk vis til en flate. Og sannelig danner flaten også hulrom det går an å putte kroppsdeler inn i.

Strikking er et håndverk som bærer estetisk verdi: Tradisjonelle, eldgamle mønstre blandes med nye farger og helt nye mønstre. Nye teknikker ankommer fra Danmark og USA. Garn kommer fra Australia og Peru. Det ulikeartede blir en helhet mellom strikkerens hender.

Strikking er at en liten start blir mangfoldiggjort til noe som knapt kan telles: Maske føyer seg til maske ad infinitum. Til vesten jeg strikker, la jeg opp 236 masker. Den har allerede mange hundre rader, noe som betyr at jeg, når vesten straks er ferdig, antakelig er oppe i et sjusifret antall strikkede masker. Det er faktisk ganske mange masker, særlig når en del av dem er strikket vrangt eller mens jeg har forsøkt å håndtere tråder i tre farger samtidig.

Vanlig og imponerende

Jeg sier ikke dette fordi jeg er flink blant strikkere, men for å synliggjøre at ethvert menneske som strikker er veldig, veldig imponerende. Dette er sant selv om det er vanlig å kunne strikke. Derfor bør også alle bli imponert når de ser en genser som henger sammen. En gang var den bare en lang tråd.

De fleste har lært å strikke gjennom mesterlæring: Man sitter ved siden av sin mor, som like så mye som å forklare med ord, bruker hender og megetsigende sukk for å overføre håndlaget til neste generasjon. Det er ikke uten grunn at det finnes langt flere youtube-videoer om strikketeknikk enn artikler og bøker. Ull lar seg nemlig ikke alltid oversette så godt til ord.

Akkurat det er en knute for meg, for kombinasjonen av å elske bøker og å elske strikking er som å elske vann og olje. De lar seg ikke blande på noen bestandig eller forbedrende måte. Det går ikke an å lese og strikke samtidig og det går nesten ikke an å skrive en hel aviskommentar om strikking.

Men med nyttår kom også et nytt app-abonnement på telefonen min. Den heter Storytel og er et enormt bibliotek av lydbøker. Der kan jeg lytte til millionvis av bøker – mens jeg strikker.