Hvor er det religiøse i høytidene?

Når vi i disse dager tar ned julepynten, legger vi bak oss fjorårets julemarkering. Som praktiserende muslim synes jeg jula er fin. Det bringer hygge og glede i kalde vinterdager. Samfunnet lyser opp bokstavelig talt mørke dager med lysende pynt. Det blir godsaker å knaske på gjennom desember og flere samlingspunkter mellom mennesker. Samfunnet vender et sterkere fokus på verdier som fellesskap, omsorg, vennlighet og solidaritet.

Som barn av innvandrere er jeg oppvokst med jul primært gjennom skolen med julegudstjeneste, Lucia-feiring og pepperkakebaking. Hjemme hadde vi som regel primært en ferie heller enn julefeiring, som ikke hadde så mye jul i seg enn julefilmer på TV, julegrøt, gløgg og pepperkaker. Det endret seg opp gjennom oppveksten. Nå begynner vi som mange av andre med julebakst slutten av november. Det er forankret som en hyggelig aktivitet for ungene. Om vi ikke rekker alle sju sorter, er kakemenn utover pepperkaker obligatorisk for å ivareta min ektemanns vestlandske opphav. Vi har en liten julekalender til barna. Julemiddagen er torsk (kjøttfri alternativ til pinnekjøtt) med riskrem som dessert, og koran-resitasjon er særlig viktig sammen med barna for å markere vår muslimske identitet.

Religionsblanding og integrasjon

Juleferien fylles videre ofte opp med litt jobb, men også aking, ski, skøyter og middagsselskaper med familie og venner. For mange vil det være en merkelig blanding og kanskje nok et vitnesbyrd om religionsblanding, slik kritikere av religionsdialog ofte har karikert. Dette er verken sjeldent eller unikt, men heller en versjon av mange norske muslimske familiers forsøk på å integrere sin muslimske identitet med norsk kulturarv.

Men det er mer jul enn dette - for mange som meg. Utad får vi med oss en rekke av markeringer som det stadig blir flere av. Det er ikke lenger bare julelunsj eller julebord man bør få med seg, Man kan fort falle utenfor fellesskap om man ikke deltar i Secret Santa-tradisjon eller har julekalender for voksne å fortelle om. Barna inviteres på julebord, julegudstjeneste, pepperkake-baking, Lucia-feiring, julepysjfest, juletrefest, julekjolefest, nissefest, rampenissens aktiviteter og julegenserfest. Selv om man ikke må ha på seg nissedrakt, julegenser, lucia-kjole, julekjole eller ha egen rampenisse hjemme – faller en utenfor når alle andre har det. «Det er så mye jul, at alt annet blir så lite? Dette må kjennes enda sterkere for dere som muslimer?» spurte en etnisk norsk (ikke-muslimsk) mamma meg nylig.

Selv passer jeg på å unngå å kjøpe nye ting også til muslimske høytider, Jeg har ingen problemer med det kristelig innhold i høytider. Jeg skriver dette i tilfellet min kritikk oppfattes som motstand mot kristne høytider. Tvert imot har jeg deltatt på julegudstjenester også utenom skolegudstjenester.

Vanskelig å holde tritt

Som familie klarer vi ikke alltid å holde tritt med alle markeringene. Ikke fordi vi ikke har råd til å kjøpe klær for anledningene, men tiden strekker ofte ikke til i en hektisk småbarnshverdag med krevende jobber. Ja, vi er sikkert også dårlig til å planlegge Vi er ikke autentiske julefeirere som har slikt lett tilgjengelig. Derfor klarer vi ikke alltid år å forutse å behovet før jul i takt med at barna vokser. Men det er også irriterende å kjøpe et spesielt plagg (for eksempel julegenser) bare til bruk for noen dager.

Det som også plager meg er at det bidrar til et kjøpepress som verken er klimavennlig eller minimalistisk. Dessuten blir det også en betydelig tidstyv i en hverdagsklemma. I år måtte vi bruke to kvelder for å kjøre fra butikk til butikk for å skaffe oss en nisselue for minstemann. Det var utsolgt i mange butikker. Riktignok var det dagen før festen fordi vi ikke hadde fått det med oss datoen for nissefesten. Jeg luer på hvorfor man ikke kan ha disse julemarkeringene uten at det fordrer private tiltak? Et viktigere poeng er dette: Hvorfor inviteres det stadig inn nye markedsorienterte tradisjoner ved høytider?

En kommersiell høytid

Høytider refereres som markering av historiske eller religiøse begivenheter. Men det ser ut som vi tenderer mot å markere høytider med tradisjoner uten referanse til hva høytiden egentlig representerer. Det får i stedet et betydelig kommersielt preg. Det er særlig tydelig ved Halloween, som er en velintegrert tradisjon i Norge. Konkret er det en dag barn går rundt kveldsmørket i skumle kostymer og forstyrrer fremmede mennesker med forespørsel om godteri.

Det er vanskelig å finne annen mening med denne importerte tradisjonen enn moro med narrestrek, gresskarpynt, kostymer og godteri. Jeg har aldri opplevd noe referanse til opphavet av Halloween, som egentlig er bygd en felleskristelig feiring og en dag for å minnes de døde. En slik referanse hadde vært mer verdifullt enn kun tom moro og sukker. Det kunne stimulert til refleksjon om eksistensielle aspekter av livets virkeligheter.

Prøver å unngå kjøpepresset

Selv passer jeg på å unngå å kjøpe nye ting også til muslimske høytider, Jeg har ingen problemer med det kristelig innhold i høytider. Jeg skriver dette i tilfellet min kritikk oppfattes som motstand mot kristne høytider. Tvert imot har jeg deltatt på julegudstjenester også utenom skolegudstjenester. Femåringen min har øvd og sunget på Lucia- sangen på inn og ut pust i snart to måneder nå. Hennes ordentlige forståelse av hva et gudshus og gravsted er, var da hun som treåring besøkte i kirken sammen med barnehagen. Der hørte hun om Jesusbarnet og så for første gang et gravsted. Dette til tross for at hun hadde vært i moske tidligere.

Dette besøket skapte mange spørsmål om liv, død og religion som var vanskelige, men også nyttige. Kanskje kunne Lucia-feiringen også utvides med en bredere forståelse av hva markeringen refereres til? Det er fint med Luciatog og Lussekatter, men det hadde vært fint å vite mer om hvorfor dette blir feiret. Det ville utfordre den ikke-kristelige tilnærmingen til slike høytider, som min egen. Dette kunne bidra til en sunn realisering av mangfold som kan bidra til refleksjon om egen tro.

Materialiseringen av høytider uten å fokusere på det opprinnelige meningsinnholdet er en tendens i samfunnet vårt som bør problematiseres. Særlig fordi mange tilstreber en avmaterialisering av høytider i privat kontekst. Men offentlige fellesarenaer har en betydelig rolle i våre liv og skal bidra til en sann realisering av mangfold. Derfor er det viktig at det offentlige har en konsekvent og prinsipiell tilnærming til høytider og bidrar til å øke vår forståelse av hvorfor vi egentlig feirer, utover materielle ting.

Høytider refereres som markering av historiske eller religiøse begivenheter. Men det ser ut som vi tenderer mot å markere høytider med tradisjoner uten referanse til hva høytiden egentlig representerer. Det får i stedet et betydelig kommersielt preg.