Musikk, bilder og kirke har ikke alltid vært gode venner. Det hender at de ikke er det nå heller. Vi leser litt for ofte at presten er i klørne på organisten, organisten i prestens. Det blir det ikke mye igjen av. Prester blir lei seg, aggressive til og med. Akkurat som organister blir det når de parkeres godt over etasjehøyde bak i kirken som underholdningsklovner på utsiden av det som skjer, det forventes at de drysser stjerner over det som blir sagt. Det heter maktkamp. Og maktkamp blir det ikke gudstjeneste av.
Skal kirkemusikeren spille «pent», eller skal han/hun spille menigheten etter ørehårene? Jeg hører tøffe saker fra prekestolen, tøffe ord også – med pyntelig toner fra «oven». Da skjønner jeg at her lever en med tykke vegger mellom prest og organist. Det skjer for ofte. Av og til ender det i retten. Nei kom igjen, se raust på det. Kan vi ikke sette pris på hva vi i fellesskap får til i kirkerommet, hvor skulle vi få det til ellers. Ordet forteller om Gud som har besøkt oss, det gjør musikken også. Noen ganger vakkert, andre ganger så en får nyrevne «sår» av det. Her må jeg si med Brumm: Ja takk, begge deler. «Messen er til ende, gå med fred!» – men hvor i all verden skal jeg gå med fred i en ufredelig verden. Og så går jeg. Fordi gudstjenesten, ordene som musikken, til sammen har gitt meg akkurat det motet jeg trenger.
Oslo Internasjonale Kirkemusikkfestival er i ferd med å bli en dristig festival. Flere bestilte førstegangsfremførelser, (hva er viktigere for en respektfull festival?), flere lokale utøvere, flere utøvere i det internasjonale toppsjiktet. Det er en god blanding. Fulle hus både her og der viser festivalsjefen at det er ikke sin egen hobby hun holder på med. Hun syns vi har godt av å se at musikklivet har den selvfølgeligste plass i ethvert kirkeliv.
Det er de «klare» svarene som ødelegger for oss. Og for Ordet. For Ordet er ikke alltid klart. Jeg blir alltid mistenksom når noen snakker om det klare Ordet, da lukter det makt. Var det en tilfeldighet at Jesus brukte lignelser når han skulle fortelle noe viktig, det viktigste? I dag opplever jeg musikken som en lignelse. Olivier Messiaen, 100-årsjubilant i år og en av de store innen kirkemusikken noensinne, godtok ikke at teologien er den eneste vitenskapen som utforsker sporene etter Gud. Også musikken gjør det. Derfor insisterte Messiaen på å bli kalt teolog – ikke komponist. Men i motsetning til den teologi som «fanger», er Messiaens teologi en poetisk holdning til Guds ord. Det poetiske hjertet, mente Messiaen, har vel så stor mulighet til å erkjenne Gud, som det intellektuelle. Poesien gir en følelse av dybde, innsikt, visjon.
Jeg tenkte det da jeg satt i Fagerborg kirke nærmere midnatt fredag kveld og hørte Messiaen-spesialisten Erik Boström spille «La Nativité du Seigneur», Jesu fødsel, i det dunkle kirkerommet. Det sank inn, det gikk gjennom kjøtt og sinn, det var nærmest til å ta på, og like vel helt flyktig. Jeg var sneiet av en englevinge. Og skjønte at jeg selv kunne legge mine egne, litt bustete etter hvert, englevinger på nakken.
Oslo Kirkemusikkfestival – som avsluttet med en tett mengde denne helgen – er ingen propaganda for noe som helst. Den vil det beste, og det beste kommer. Noen av verdens fineste ensembler har vært her. Ære være festivalsjef Bente Johnsrud, som vil at det skal være slik, at hun holder ut og vil det en gang til. Hun driver ikke med en gråhåret festival. Markus Paus milde «messe» vitner om det, Steffen Schleiermacher som bokstavelig slo revner i selvfølgelighetene, RIAS Kammerkor la de mest ypperlige stemmene verden har til en dvelende konsert med toner av Penderecki og Pärt, Bruckner, Reinberger og Reger. Disse dagene, som har vært, gjelder det å suge inn lukten av, det er livet på sitt verdigste.
Samarbeide er risikosport. Man må vite hva den ene vil, man må vite hva den andre vil. Det å lytte til musikk er en kreativ ting. Akkurat som det er kreativt å spille. Uten det ene, ikke det andre. Denne festivalen, som tilfører byen, landet og musikklivet helhjertet inspirasjon, er en oase for publikum (oaser har også revner), og en honnør til dem som sitter på orgelkrakkene rundt omkring, de er ikke i rampelyset og kjenner ofte ikke hva vitsen med det de holder på med er heller. Her får de bekreftet sin betydning, sin verdighet. Det er de som gjør at det går an gjøre noe slikt som en internasjonal kirkemusikkfestival i Oslo. Det er de som dag etter dag, uke etter uke oppdrar sine tilhørere til å huske at det var basuner som fikk Jerikos murer til å falle.
Jeg liker tanken – at det lokale kirkemusikkmiljøet allerede er her i full styrke, og at dette miljøet av organister, kirkemusikere og kirkefolk er jordsmonnet det sås i. Festivalsjef Bente Johnsrud er i tilfellet gartneren. Mens benkeradene er fulle av «planter». Tett i tett.
Olav Egil Aune, kulturredaktør
