Kakser med flaks

Jeg bor i en nasjon der forskjellene mellom fattig og rik er mindre enn i de fleste andre nasjoner.

Samtidig lever jeg i et land der gjennomsnittsinnbyggeren er rik nok til å regnes som verdens Onkel Skrue.

Fortsatt finnes det en viss vilje til å jevne ut forskjeller innenfor de norske grensene. Men hvor mye bryr vi oss om skjevfordelingen på tvers av grenser?

Kjos' klage

Én prosent av verdens befolkning sitter nå med 50 prosent av verdiene. Og konsentrasjonen av rikdom på få hender er økende.

Den franske professoren Thomas Piketty satt og doserte om dette på talkshowet Skavlan på fredag, da den andre gjesten, Bjørn Kjos, fant det for godt å gripe ordet for å klage over at han betaler ti ganger så mye i skatt som det han tjener.

Jeg tror Norwegian-eieren angrer fælt på at han ikke nøyde seg med å høre på.

For Piketty tok den journalistrollen koseprater Skavlan burde tatt og spurte Kjos hvor mye han har i formue. For, som han sa, uten at vi vet formuen, er det vanskelig for oss å bedømme om du betaler mye eller lite i skatt.

Kjos vred seg i stolen og lot som om han ikke skjønte spørsmålet. Men Piketty bet seg fast som en terrier i buksebenet hans og bare gjentok samme spørsmål gang på gang. Det ble tydelig for alle at Kjos likevel ikke følte behov for å skryte av hvor mye han betaler i skatt. Det har han da heller ingen grunn til. Med en formue på over en milliard, ligger skatten anslagsvis på under 2 prosent.

Koster skjorta

En stor del av Norges befolkning tilhører den ene rikeste prosenten som Piketty snakker om: De som eier 50 prosent av verdiene i verden.

Det som kreves for å komme inn i denne klubben, er at man sitter på verdier som tilsvarer 7,5 millioner norske kroner. Veldig mange nordmenn gjør det. For å si det med en anonym debattant på Hegnar.no:

«Dette viser hvor lite som skal til. 7,5 millioner er ikke mer enn et greit hus på bygda og et par greie biler».

Debattantens neste poeng er at det blir galt å regne oss nordmenn som mye rikere enn folk i Asia og Afrika, fordi kostnadsnivået er mye høyere her. Leiligheter er dyre, maten er dyr og skatten er høy.

Alt dette får vi alle et godt innblikk i når vi reiser verden rundt på ferier flere ganger i året. Disse feriene koster jo også skjorta.

Vant i Lotto

Tilfeldighetene gjør at vi som bor i Norge er millionærer. Takket være geologien og Jens Evensen har vi bygget oss opp et oljefond på 7.000 milliarder kroner, noe som utgjør over 1,2 millioner per nordmann.

National Geographic skriver at Norge har verdens mest komplekse kystlinje. Fjorder og øyer gjør at den offisielt er 100.915 kilometer lang, hvilket tilsvarer to og en halv gang rundt Ekvator. Bare Canada har lengre kystlinje enn Norge.

Dette bidrar til at vi rår over 1.979.179 km² havområder, og her ligger nøkkelen til den pengebingen vi i dag sitter på. For nøyaktig 50 år siden ble grensene for vår kontinentalsokkel fastsatt. Avtalen med Storbritannia og Danmark baserte seg på midtlinjeprinsippet.

Fire år senere, i 1969, kom det som da var verden største oljefunn til havs. Det kom på norsk side, på Ekofisk. Vi vant førstepremien i Lotto. Og siden har vi fortsatt å vinne.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Felleseie

Jens Evensen, Norges første og hittil eneste havrettsminister, gjorde en god jobb for Norge, det er det ingen tvil om. Ingen andre land har profittert så mye på havrettskommisjonens 200 mils økonomiske sone som Norge.

Men hvor rettferdig er det, sett med øynene til folkerike nasjoner uten kystlinje, at bare fem millioner nordmenn skal sitte med 30 prosent av Europas land og sjøterritorium? Dette sågar en befolkning som velger å stå utenfor det europeiske fellesskapet.

Oljen er kontinentenes kompost fra millioner av år tilbake. Kanskje burde den vært regnet som felleseie, en arv som bare kan brukes en gang? Det var heldig for Norge, og den generasjonen jeg er en del av, at eierskapet i 1965 ble fastsatt ut fra nasjonalstatenes kystlinjer, ikke etter staters areal eller folketall.

Kjos og oss

Mye kan sies om petroleumsretten slik den ble anvendt, men rettferdig mot flertallet i verden var den ikke.

Sånn sett sitter de fleste av oss i samme stol som Bjørn Kjos, der vi kvier oss for å erkjenne hvor rike vi er, samtidig som vi gjerne klager over hvor mye vi må bidra med til fellesskapet i verden.