Jakten på det borgelige

Tirsdag benker de fire samarbeidspartiene seg til nye samtaler i Nydalen. Skal vi tro statsministerens kontor, møtes de for å snakke om budsjett og drøfte løpende saker. Likevel er det et tema de ikke kommer unna: Hvordan skal de makte å finne en felles politikk på tvers av store politiske avstander, og fjerne mengden av skittentøyvask og svært belastende krangler for åpen scene.

Solberg selv er en realpolitiker som går grundig inn i saker, og som aldri beskyldes for å være overfladisk. Hennes problem er derimot at hun ikke alltid evner å forstå hvordan følelser kan settes i sving og føre til raske, ukontrollerte svingninger i det politiske landskapet.

Høyre light

Selv om Solberg har bygget på sitt regjeringsprosjekt i mange år, er det nesten fascinerende å se hvor lite hun forstår sentrumspartienes natur, og særlig KrFs. Solberg snakker ofte om de fire «borgerlige» partiene. De to sentrumspartiene fremstår nærmest som to «høyre light-partier», i et system med to blokker.

For Venstre, med en klar borgerlig og liberal selvforståelse, er denne todelingen ikke så ille. Dette ser vi tydelig i Trine Skei Grandes kronikk i Aftenposten fredag, der hun slår fast at Venstre er et borgerlig parti. Men for KrF betyr stempelet som borgerlig at de blir feilplassert som et lite, borgerlig parti med «kristensaker attåt». Dette irriterer og frustrerer svært mange i KrF, fordi partiet verken opplever seg som blått, borgerlig, liberalt eller liberalistisk.

Den samme blokktenkningen trer tydelig frem i en rekke politiske kommentarer og analyser i norske medier. Et ferskt eksempel er Frithjof Jacobsens VG-kommentar denne uken, der han skisserer problemene i dagens samarbeid. Høyre-kjenneren Jacobsen har blant annet skrevet bok om Solberg, og hans Høyre-analyser vel verdt å lytte til.

Borgerlighet på spill

Men som mange andre bommer han i sin KrF-analyse. Etter å ha slått fast at «KrF sto fjellstøtt bak Solberg som statsministerkandidat», skriver han: «Siden det ble resultatet har Hareide bevisst eller ubevisst, satt partiets borgerlighet på spill».

KrF har aldri ønsket å være et borgerlig parti. Dette har vært gjentatt fra KrFs partiledere gjennom mange tiår. Slik uttrykte Dagfinn Høybråten seg til Aftenposten i 2010: «KrF er ikke et borgerlig parti. Begrepet «borgerlig» er knyttet til en klasseskilletenkning. Vi har aldri vært et parti for rikfolk, men vært opptatt av småfolks kår».

Utover Solbergs plassering av KrF som borgerlig, kan det være mer alvorlig for hennes regjeringsprosjekt er at hun heller ikke ser ut til å forstå innholdet i KrFs kamp mot «det borgerlige».

Når KrFere definerer seg ut av den borgerlige sfæren, handler det om politikk: KrF er for høye skatter, en «rausere» asyl- og fattigdomspolitikk, en strengere alkohol- og ruspolitikk, sier ofte nei privatisering som kun kommer kommersielle aktører til gode og nei til søndagsåpent. KrF er beredt til å kjempe for store overføringer til norsk landbruk og en distriktspolitikk som har mange fellestrekk med Senterpartiet.

KrF vil kalle det en tredje vei i norsk politikk. Dette anerkjenner verken Siv Jensen eller Erna Solberg. Dermed henvender Solberg til KrF på feil premisser. Slik blir det trøbbel av.

Verdikonservative

Det har alltid vært folk i KrF som heller vil samarbeide mot venstre enn å knytte seg til en blå koalisjon. Men det er ikke de som truer samarbeidsprosjektet. Det som kan få det hele til å bryte sammen, er at KrFs høyrefløy mister troen på Høyre og Frp. KrFs høyrefløy er nemlig kulturkonservative, men ikke liberalister.

Derfor bør statsminister Erna Solberg merke seg at det fra enkelte av KrFs mest verdikonservative miljøer, kommer krav om at partiet bør bryte samarbeidsavtalen. Mangeårig partinestor Karl Edvard Aksnes, mener KrF blir dolket i ryggen av de blåblå. Han ber Hareide bryte samarbeidet. Bergen KrF, en av de ivrige pådrivere for borgerlig samarbeid, vurderer også å bryte samarbeidet med Høyre og Frp lokalt.

Fremmedgjøring

I KrF er flere nå opptatt av at Erna Solberg jobber tett sammen med Siv Jensen, og skaper en politikk som blir fremmed for de to sentrumspartiene.

Samtidig vokser redselen for å komme for tett inn på de to blåblå og bli fanget av deres dynamikk. Internt i KrF og Venstre er det derfor ingen ønsker om et mer formalisert samarbeid i budsjettprosessen. Man vil heller gi signaler i forkant, og slippe å forplikte seg på det totale budsjettet før helheten er klar.

Nå blir det opp til regjeringen å lage et budsjett som gjør det mulig for sentrum å forhandle uten voldsomme basketak. En sak som ville bli oppfattet som et forsonende tegn er hvis regjeringspartiene skroter forslaget om søndagshandel. Et forslag hverken KrF, flertallet i det norske folk eller begge sider i arbeidslivet vil ha.

På tvers av blokker

Kun tiden vil vise om Solberg har tatt signalene. Skal hun få det til, må hun slutte å kun jakte på ideen om det borgerlige prosjektet, men heller innse at hun lager politikk for en koalisjon som går på tvers av blokker i norsk politikk.