Meninger

Israel – landet vi elsker eller hater

Hva er det med Israel som gjør oss så splittet? Erling Rimehaug spør.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

For noen er Mads Gilbert en helt som står opp for de svake, for andre er han en falsk propagandist. For noen er Sidsel Wold en fiende av Israel, for andre er hun en dyktig journalist.

For min far var det et bevis på Guds trofasthet og Bibelens pålitelighet da staten Israel ble opprettet i 1948. Men han hadde også en annen grunn for å støtte Israel: Han var fagorganisert, og arbeiderbevegelsen så Israel som oppfyllelsen av sine idealer om likhet, solidaritet og demokrati.

I dag arbeider fagbevegelsen for boikott av Israel. Den norske kirke driver solidaritetsarbeid i Palestina, og havner i konflikt med andre kristne som arbeider for Israels sak.

Men at vi har fått et mer variert syn på konflikten har ikke ført til større forståelse for ulike syn. Tvert imot kan det virke som frontene blir dypere og følelsene sterkere på begge sider. Hvorfor virker denne internasjonale konflikten slik?

LES OGSÅ: Israel-venner øker oppslutningen i Norge

Skuffelse. Det idealiserte bildet av Israel som dominerte i de første årene kan være noe av forklaringen. Når folk oppdager at det ikke stemmer med virkeligheten, kan de reagere med skuffelse som får dem til å ta fullstendig avstand. Mange av de som senere ble kjente israel-kritikere, jobbet i ungdommen i kibbutzer i Israel.

Mange nordmenn tjenestegjorde i FN-styrken i Midtøsten. De kom dit med det normale norske pro-israelske synet, men oppdaget palestinernes situasjon. Noen havnet også i trefninger med israelske soldater. Når de kom hjem, ble rapportene deres et korrektiv til det bildet som dominerte norske medier.

Noe lignende skjedde med norske kirkelige representanter som oppdaget de palestinske kristne og ble kjent med hvordan de hadde det.

LES OGSÅ: 200 nye medlemmer i Palestinakomiteen

Vietnam. Vietnamkrigen på 60- og 70-tallet er kanskje den eneste internasjonale konflikten som har engasjert følelsene like sterkt. Lenge mente nordmenn at det vietnamesiske opprøret først mot Frankrike og så mot USA var en del av den verdensvide kommunistiske aggresjonen. Men så skiftet synet, delvis som en følge av ungdomsopprøret på 60-tallet. Nå ble vietnameserne til frihetskjempere mot vestlig undertrykkelse.

Det slo også ut for palestinerne. PLO gikk fra å bli betraktet som en terror-organisasjon til frigjørere for det undertrykte palestinske folket. På deler av venstresiden erstattet en romantisk begeistring for palestinerne det tidligere glansbildet av Israel.

LES OGSÅ: Willoch langer ut mot Israel

Arbeiderpartiet. På begynnelsen av 80-tallet anerkjente Arbeiderpartiet PLO og opprettet kontakter med Arafats organisasjon. Det politiske skiftet i Israel i 1977 var en viktig bakgrunn for det. Staten Israel hadde vært den israelske arbeiderbevegelsens prosjekt. I 1977 vant høyresiden valget i Israel, og bortsett fra kortere perioder, har de hatt makten siden. Dermed sluttet Israel å bli oppfattet som et sosialismens fyrtårn i Midtøsten.

Maktbalansen hadde også endret seg. Fram til seksdagerskrigen i 1967 ble Israel sett som en liten truet nasjon omgitt av mektige fiender. Etter at Israel hadde slått tilbake mot et samlet arabisk framstøt i 1973, framsto Israel som regionens mektigste militærmakt. De israelske atomvåpnene som ble utviklet på 80-tallet bidro også til det. Israel fikk ikke lenger sympati som underlegen.

LES OGSÅ: NRK: – Økt strøm av hatytringer mot journalister

Det første palestinske opprøret – intifadaen – på slutten av 80-tallet skapte et nytt bilde på verdens netthinne: Tungt væpnede soldater mot guttunger som kaster stein. Massakrene i Sabra og Shatila i Libanon, som riktignok ikke ble utført av Israel, men som Israel fikk ansvaret for, styrket ytterligere oppfatningen av Israel som den store og sterke som bruker brutal makt mot en undertrykt befolkning.

Skifte. Skiftet i folkemeningen fra pro-israelsk til pro-palestinsk kan dermed settes til 80-tallet. «Med Israel for fred» ble startet i 1978: Nå opplevde noen at det var blitt nødvendig å slåss for Israels sak. Enten man så Israel som det demokratiske lys i Midtøsten eller som Guds eget prosjekt, reagerte Israels venner kraftig på det de oppfattet som norsk fiendtlighet mot Israel. Debatten mellom dem og de nyomvendte palestinavennene ble hard.

Men kan dette forklare at akkurat denne konflikten engasjerer så voldsomt og over så lang tid? At nordmenn langt på vei kan grupperes etter om de er for eller mot Israel? Hvorfor blir Israel utpekt til en internasjonal versting, mens man ikke bryr seg så mye om Iran, Saudi-Arabia, Nord-Korea eller Assad-regimet i Syria?

Kanskje det skyldes at vi tross alt ser Israel som en av våre? Vi opplever kanskje at det er vårt selvbilde som utfordres når et land vi har så mye til felles med oppfører seg uakseptabelt. Vi får et behov for å distansere oss og vise for all verden av vi ikke er med på dette.

LES OGSÅ: Israelsk fotballklubb spreier hat på banen

Jødisk. Dessuten er Israel et demokratisk land med åpen debatt og frie medier. Israels handlinger vises fram for hele verden, mens andre kan operere mer i det skjulte.

Og så er det noe med at det er et jødisk land. Vår dårlige samvittighet for jødeforfølgelse og holocaust skaper sympati. Men også en forventning om at jødene skal oppføre seg annerledes.

Her finnes et grumset terreng over mot et nytt jødehat. Det er ikke antisemittisk å kritisere Israel, men det er all grunn til å passe på hva hat mot Israel kan føre til.

Les mer om mer disse temaene:

Erling Rimehaug

Erling Rimehaug

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Meninger