Idyll og inferno

Som så ofte før en ulykke inntreffer; før et skred, en diagnose, en terroraksjon, en trafikkulykke:

Det er idyll. Alt er ved det normale. Det er en dag som alle andre dager.

Ingen kan på forhånd vite at vi i ettertid vil tenke tilbake på denne dagen som «den dagen da».

Men når vi ser tilbake, vet vi at livet forandret seg i øyeblikket.

Det alminnelige øyeblikket.

Akkurat slik det gjorde på Manhattan den dagen to passasjerfly dundret inn i to skyskrapere. Kommisjonsrapporten etterpå åpnet slik:

«Om morgenen tirsdag 11. september 2001 var det mildt og nesten skyfritt på USAs østkyst».

LES OGSÅ: På bølgelengde med døden

Forsto ikke

På formiddagen andre juledag 2004 klatret jeg og mine venner på de vakre oransje kalksteinsklippene her langs Andamanhavet sør i Thailand. Vi kjente en liten vibrasjon i fjellet tidlig på formiddagen, nok til å bemerke det, men ikke mer enn det.

Vi var opptatt med vårt. Og få ting er mer altoppslukende enn å være på en klatrerute. Det er tilstedeværelse i ren form.

Mellom støtene la vi merke til at vannet trakk seg ut. Det var uvanlig. Ja, det var naturstridig. For flo og fjære er naturlover som følger sine vante sekstimers intervaller, slik månen vokser og avtar, og slik det blir mørkt om natten og lyst om dagen.

Jeg forsto likevel ikke hva som skjedde. Hadde aldri hørt ordet tsunami før. Ante ikke at en flodbølge ville komme.

Jeg så den som en hvit stripe i horisonten rett før den traff den nærmeste øya, den du ser over båtene på bildet. Sekunder senere slo det hvite skummet over øya. Da skjønte vi alvoret.

Vi løp.

LES OGSÅ: – Et privilegium å følge de etterlatte etter tsunamien

Inferno

Ikke alle gjorde det. Noen ble igjen for å filme. Andre ville redde båtene sine. Noen lå på stranda og sov eller hørte på musikk.

Om lag to minutter tok det før vannmassene traff land.

De traff med en tyngde som fikk båtene du ser på bildet, til å havne i toppen på 15 meter høye trær. De smadret hus og begravde mennesker. Mange ble sugd på havet da vannet trakk seg ut.

Det som hadde vært idyll, var på kort tid forvandlet til et inferno.

Og alle fryktet at det skulle komme en bølge til.

En større en.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Dyrebart

Tsunamien i 2004 drepte over 280.000 mennesker. Det var en naturkatastrofe som satte en dyster standard for menneskets sårbarhet i møte med naturen.

Hvor mange pårørende tsunamien etterlot, vet ingen. De har nå i ti år levd med fortvilelsen, sorgen og savnet.

Alle kjenner de etterdønningene av en opplevelse som trengte seg inn i dem med en så voldsom kraft at den fortrengte mye av det som tidligere gjaldt.

Slik er det gjerne når døden kommer på besøk. Brått innser man, slik det heter i begravelsesritualet til Den episkopale kirke, at «midt i livet, er døden».

Den erkjennelsen kan lamme oss og redusere livskvaliteten. Men den kan også vekke oss og gjøre livet mer dyrebart.

Stillheten

Som mennesker har vi lett for å forveksle synsfeltets yttergrenser med verdens yttergrenser. Ser vi blikkstile hav, har vi vanskelig for å tenke oss en jordskorpe som allerede har gitt dette havet et hestespark nedenfra, med en kraft av 100 atombomber.

Tsunamien var en påminnelse om det vi alle vet, men som få tar inn over seg: Hva som helst kan hende hvem som helst, når som helst.

Klarer vi å ta dette inn – uten å engste oss – kan det gi oss hverdager der timene fylles av en sterkere tilstedeværelse og takknemlighet.

Det kan gi mot til å leve ut drømmer. Det kan hjelpe oss til å se hva som rører seg i andres blikk. Og det kan bidra til at vi nyter stillheten.

Før stormen.

Publisert på verdidebatt.no.