Hadias bakland

I dag velges Hadia Tajik som nestleder i Norges største parti. Både media, blant Arbeiderparti-folk og politiske motstandere blir hun omtalt som en politisk stjerne. Smart, flink og kjapp i debatt. Dessuten snakker hun ikke andre etter munnen. Tajik er blitt et symbol på at også en muslim, som attpåtil er kvinne, kan nå toppen i politikken i det nye Norge.

I bunn og grunn er det også sant. Men likevel bør det være et paradoks for mange at det slett ikke er noen selvfølge at hun er kommet så langt. Tvert imot har Tajiks vei mot Ap-toppen vært tøff og full av torner. Mange ville dukket under i hennes sted.

Lokal motstand

I dag kan hennes sambygdinger i Bjørheimsbygd i Rogaland være stolte­ over at de har fostret en nest­leder i Ap. Dermed kan de også ha fostret en fremtidig partileder og statsminister. Men hadde det vært opp til Rogaland Ap, hadde Tajik slett ikke blitt rikspolitiker.

Rogaland Ap hadde en ryggmargsrefleks som preger mange organisasjonskulturer. Heller enn å velge en talentfull, ung kvinnelige muslim på Stortinget, lot de valgene falle på trauste, tradisjonelle kandidater. Folk som aldri vil gjøre seg bemerket utenfor Rogaland, men som hadde gått gradene i fylkespartiet.

Deler av årsaken kan ha vært sneversynthet. Men dessverre blir ofte kandidater som Tajik møtt med en real dose misunnelse. Og blir ofte offer for Janteloven.

Hadde Rogaland Ap løftet blikket og betraktet sine egne nominasjoner i et større perspektiv, ville de kanskje sett at Tajik var en mulig stjerne og at hun kunne bli viktigere for partiet enn de foretrukne kandidatene. Men det gjorde ikke Rogaland Ap. I stedet lot de den lokale Janteloven råde.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Løftet sentralt

I ettertid kan vi klart se at Tajik aldri hadde nådd så høyt i rikspolitikken om ikke Jens Stoltenberg og det sentrale leddet i Ap bevisst hadde løftet henne fram. Først som politisk rådgiver og senere som kulturminister.

Men heller ikke Ap-toppen bar henne på gullstol. Noen sier at rikspolitikken i sin natur er rå og brutal. Men på den andre siden har Tajik trolig hatt det tøffere enn de fleste. Som muslimsk kvinne i norsk topp-politikk, er hun en foregangskvinne. Det gjør henne ekstremt synlig og dermed ekstra utsatt for både ­misunnelse, negativ omtale og kritikk fra mange hold.

LES OGSÅ: Verdien av religiøs bagasje

«Hijab-saken»

Det kanskje tydeligste eksempelet på hennes synlighet så vi da den såkalte «hijab-saken» raste i 2009. Tajik fikk en svært brutal medfart da det blåste som verst.

Underveis ble det stilt spørsmål om justisminister Knut Storberget selv hadde sagt ja til å sende ut den kontroversielle presse­meldingen, med et ja til hijab i politiet, eller om folkene under ham hadde tatt avgjørelsen. Selvsagt kom den unge politiske rådgiveren, muslimen Hadia Tajik, i søkelyset. Selv trauste Dags­revyen viderebrakte ryktet om at Tajik, sammen med statssekretær Astrid Aas Hansen, hadde tatt hijab-beslutningen på egen hånd.

Det er ingen hemmelighet at det stormet på norske nettsider og ulike debattfora over påstanden om at en ung kvinnelig muslim nærmest hadde tatt seg til rette.

Senere meldte Dagsavisen at de to kvinnene ikke hadde tatt denne avgjørelsen. I ettertid er det også kommet for dagen at Tajik slett ikke er for bruk av hijab som en del av norske uniformer.

Like fullt er hennes rolle i «hijab-saken» nærmest blitt hengende ved henne i norsk offentlighet.

Manglende «bakland»

Hijab­-saken er heller ikke eneste gangen Tajik har måttet tåle tøffe tak. For to år siden sa hun ja til å stille til Aps sentralstyre. Den gangen fant valgkomiteen ikke plass til henne. Ifølge Ap-kilder som VG hadde snakket med, hadde Tajik ikke «et bakland» eller en «heiagjeng» som kunne løfte henne fram i partiet.

Når Hadia Tajik klappes inn i som nestleder på Aps landsmøte i dag, skulle det vært interessant å vite om noen av hennes partikollegaer i Rogaland og andre steder kjenner et ørlite snev av anger. Over at de forsøkte å stoppe hennes politiske karriere, heller enn å hjelpe henne fram.

Den samme refleksjonen burde også andre partier og organisasjoner gjøre seg på en slik dag. Og ikke minst andre partiledere. Skal gode og fremtidige ledere dyrkes fram, kan man ikke overlate det kun til partidemokratiet. Eller la nominasjoner bli et spørsmål om lang og tro tjeneste.

Slike refleksjoner krever en viss selvinnsikt. Ikke minst i et lite lokalmiljø. En tenkning preget av jantelov endrer seg heller ikke over natten.

Et trist eksempel på nettopp dette så jeg nylig i debattfeltet på en nettavis: «Tajik er, som alle ikke-vestlige politiske broilere i Ap, innkvotert på grunn av det hun er. Vraket til stortingsplass av eget lokallag, ble hun håndplukket av Stoltenberg og kvotert via Oslo – og resten er historie…»