Min vaktsjef kom som vanlig innom kontoret mitt i går og spurte hva jeg skriver om. «Det blir vel Kina», sa jeg. «Ja, bare vi ikke trøtter ut leserne lenge før OL», sukket han.
Ennå gjenstår 112 dager til den mye omtalte åpningsseremonien i Beijing, der statsledere som ellers ikke hadde tenkt seg dit, nå annonserer at de vurderer boikott.
Siden påske har det ikke gått en dag uten at norske medier har debattert Kinas krenkelser av menneskerettighetene, og hvordan vi skal forholde oss til dette.
Spørsmålet er viktig. Det er for viktig til å feies under teppet. Og det er for viktig til at vi skal gå lei av temaet lenge før OL.
Da jeg flyttet til Oslo tidlig på 80-tallet fantes det bare et par kinarestauranter i Oslo. Dette var nytt og eksotisk. Det var naturlig å møtes på en av disse, da jeg for et par år siden skulle intervjue Kina-kjenneren Torbjørn Færøvik om en av hans bøker fra Midtens rike.
Færøvik uttrykte forundring over hvor lite oppmerksomhet det var rundt Kina i Norge. Det ville tvinge seg fram en forandring, fordi vi er helt avhengige av Kina, mente han.
Så sent som i november i fjor var det likevel temmelig stille, til og med på den store idrettsetiske konferansen Play the Game i Reykjavik, der temaet OL i Beijing var totalt fraværende på programmet. Amnestys representant hadde fått nei til å delta i programmet. Jeg fant dette meget påfallende.
Men nå har det altså eksplodert. Tirsdag denne uka arrangerte Journalisthøyskolen i Oslo seminar om pressefrihetens kår i Kina. Onsdag var det frokostseminarer på to steder i hovedstaden: Det ene arrangert av Civita, om sport, makt og menneskerettigheter i Kina. Det andre i regi av Universitetsforlaget, som lanserte Henning Kristoffersens bok Det nye Kina.
Denne boken gir et interessant innblikk i det kinesiske samfunnet. Og den serverer mange store tall. Mens Amnesty opplyser at minst 470 kinesere ble henrettet i fjor, forteller Kristoffersen at nesten 6.000 kinesere omkom i gruveulykker, 98.738 omkom i trafikken og 750.000 måtte bøte med livet på grunn av forurensning i fjor.
Kristoffersen beskriver begrepet «Huismen», en videreutviklet variant av Maoismen. Huismen er partileder Hu Jintaos ideologi, oppsummert i slagordet «Det harmoniske samfunn».
Her vil nok mange tibetanere og uigurer rynke på nesen. Og det med god grunn.
Disse folkeslagene vet forskjell på harmoni og tilsynelatende harmoni. Den siste tilstanden oppnås gjerne med harde midler.
Kinas kommunistparti har 73 millioner medlemmer. Dette høres mye ut, men er det egentlig det? Andelen er mindre enn 6 prosent av Kinas innbyggere. Alle disse 1,3 milliardene vet at det er sterkt hemmende for deres sivile karriere å stå utenfor partiet.
73 millioner er dessuten mindre enn antall medlemmer i meditasjonsbevegelsen Falun Gong, som blir forfulgt av myndighetene. 73 millioner er halvparten av antallet kinesere over 60 år. Og 73 millioner er like mange kinesere som formann Mao var ansvarlig for å utrydde i sitt terrorvelde, ifølge Jung Changs rystende Mao-biografi.
En av de mest problematiske sider ved dagens kommunister i Beijing er at de aldri har tatt avstand fra folkemordene regissert av Mao.
Dagens unge generasjon av kinesere er lite politisk engasjerte, skriver Henning Kristoffersen i sin nye bok. Han har bodd i Shanghai i fire år og reist mye
i Kina som leder for BIs virksomhet i landet. Kristoffersens inntrykk er at unge kinesere «higer etter en bedre hverdag, har et markant fokus på penger og er stolte over egen historie».
Dette sammenfaller bra med kommunistpartiets overordnede mål for årene som kommer: Fortsatt vekst.
Miljøorganisasjoner mener at dette vil bety økologisk selvmord. Halvparten av kineserne har per i dag ikke tilgang til rent vann. Antallet biler i Kina er 30 ganger høyere enn i 1990. Men potensialet for mer vekst er enormt. Biltettheten kan bli 40 ganger høyere før Kina er på USAs nivå. Da vil Kina til gjengjeld ha flere biler enn resten av verden til sammen.
Antall datamaskiner per husstand i kinesiske byer er økt fra 0,03 til 0,42 de siste ti årene. Men på landsbygda er det fortsatt bare to datamaskiner per 100 husholdninger. Altså langt igjen til at (et sensurert) internett kan bli en informasjonskilde for bønder fest.
Informasjon er med andre ord en kinesisk mangelvare – i motsetning til hos oss i Norge, hvor vi overdynges med informasjon. I begge tilfeller kan det bli vanskelig å orientere seg.
Så hva blir det til: Skal du boikotte Kina-mat på grunn av brudd på menneskerettighetene?
Lars Gilberg, journalist
