Kultur

Fastehilsen fra glasshuset

Det vi gjør (eller ikke gjør), skal bane veg for noe annet. Det er antakelig faste.

Grunnen til at journalisten spør ligger naturligvis i at han/hun har en slags vag fornemmelse av hva det dreier seg om, men ikke helt – har det ikke noe med «fastelavnsboller» å gjøre? (... eller var det «berlinerboller»?). Under mottoet «på seg selv kan en lære andre å kjenne», rusler en av gårde med en fornemmelse av at faste er en merkelig, utdatert og anakronistisk ting. Spørsmålet er ærlig nok: Er det det, eller er det ikke? Grunnleggende journalistikk er å oppklare.

Roper i skogen

Som man roper i skogen får man svar. Og svarene kom i år i avisen Dagen (18.02), kirkeledernes svar på tiltale. Ti sentrale kirkefolk blir spurt om hvorfor og ikke minst hvordan de faster. Noen lover å skru ned på bruken av sosiale medier (facebook, twitter), en biskop fra sør vurderer på grunn av klimaforandringene (foreløpig i vurderingsfasen) «å redusere kjøttinntaket i fastetiden», én vil droppe vin fra hverdagsmenyen, én sier at han ikke faster og én til sier det samme, hun vil «praktisere faste i forbindelse med spesielle utfordringer i livet eller nye ting jeg skal inni» (hva nå det er for noe?). Noen svarer at de skal bli «flinkere» til ting, hva nå det har med kristendom å gjøre? Ingen svarer at de vil trappe drastisk ned på seminar og møtevirksomheten. Det sentrale ordet «renselse», stillhet for å komme nær noe, er bare litt grøtete berørt. Bortsett fra hos munken Haavar Simon Nilsen, som er tydelig og sier at hverdagslivet skal være preget av bønn, faste og almisser. For å gi Gud muligheten til å innta oss.

Vokse åndelig

Vi gjør så godt vi kan, mens tiden klyper oss i ryggen. Artikkelen formidler en mild fornemmelse av at det er så travelt rundt oss at det egentlig ikke er tid til noe i det hele tatt. Det er da jeg tenker på karmelittmunken Guido Stinissen som i boken Kristus er ditt liv (Karmeliterna Tågarp/Glumsløv) sier om det alminnelige fasteliv at «det er en unik, åndelig personlighet som skal vokse frem i deg. Samtidig som du blir Kristus-lik, blir du også deg selv. Det ville være en illusjon å ville vokse i Kristus-likhet uten lange stunder av oppmerksom kjærlighet i Hans nærhet. Jeg må sørge for at jeg har tilstrekkelig med «sterke tider» til å være i Den elskedes nærhet. Det er der jeg vokser frem mot den åndelige åpenheten og det å være disponibel for Herren».

Følg oss på Facebook og Twitter!

Vårt fariseiske sinnelag

Det vi gjør (eller ikke gjør), skal bane veg for noe annet. Det er antakelig faste. Biskopen er opptatt av en «sosial profil», nemlig at «den viktigste tradisjonen i fastetiden er å bidra til å øke bevisstheten om forpliktelsen til å støtte mennesker i nød». Helt klart, men sa ikke Jesus at det skulle vi gjøre hele året, slik Matteus gjengir det når de med fariseisk sinnelag mente pengene måtte brukes på noe nyttig, i stedet for noe så unyttig som å salve Jesu føtter: «De fattige har dere alltid hos dere, men meg har dere ikke alltid». Så må faste hjelpe meg med å stille min uro, min uhyggelige aktivitetstrang – så noe viktigere kan skje, for Guds og min nestes beste.

Utmerket jobb

Jeg har behov for å få sagt at jeg raljerer ikke. Jeg prøver bare – av artikkelen – å skjønne hvor dette fastelandet egentlig ligger, kirkelederne var et naturlig startpunkt. Jeg er ikke imot verken gode løsninger for miljøet, sjeldnere vin, det å skulle bli bedre og snillere eller andre forbedringer. Men fasten er vel egentlig å åpne for en «annen» måte å gjøre det på – finne hvile et sted, rense opp, så det «egentlige» livet kan komme fram og ta form i så mange ting. Det vil si: Synke ned, for å fylles. Det lover Skriften at det blir mye fint av.

Glasshus

Én ting er jeg likevel forundret over: Hvorfor lar kirkeledere seg lokke utpå til å fortelle hvordan de faster? Det er en kjent tekst at «når du faster, skal du salve hodet og vaske ansiktet, for at ingen skal se at du faster, ingen andre enn din Far som er i det skjulte. Og din Far, som ser i det skjulte, skal lønne deg.» Kanskje er det frykten for «bibelfundamentalisme» som slår ut?

Så skal det for all tvil nevnes: Jeg sitter i glasshus. Og det singler.

Les mer om mer disse temaene:

Olav Egil Aune

Olav Egil Aune

Olav Egil Aune har vært ansatt i Vårt Land i en årrekke, blant annet som kulturredaktør. Han er nå tilknyttet redaksjonen som kommentator og anmelder.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kultur