Først rettferdighet, så fred

Israelerne er ikke krigerske. De ønsker fred og trygghet. De har ikke angrepet Gaza av hevnlyst. De prøver å fjerne rakettene og tunnelene som truer deres trygghet. Problemet er at den tryggheten de dermed søker på kort sikt, undergraver deres trygghet og fred på lang sikt.

Palestinerne er ikke en samling krigerske folk som hater jøder intenst. De ønsker seg fred og trygghet – men enda viktigere er rettferdighet. Problemet er at de virkemidlene som Hamas har valgt, ikke vil gi dem noen av delene – men uendelig mye lidelse for det palestinske folket.

Både i Norge og ellers i verden er vi i ferd med å bli delt i to uforsonlige fronter: De som legger skylden på Hamas og deres raketter, og de som legger skylden på Israels bombing og krigføring. Når vi heier på hver vår side og unnskylder den andre, er vi med på å gjøre konflikten uløselig. Skal vi ha noe positivt å bidra med, må vi begynne med å forstå.

Holocaust. Det er ikke mulig å forstå Israel uten å forstå deres nasjonale traume: Holocaust. De fleste forstår at det er en forferdelig erfaring å ha med seg. Men det er mindre forstått at dette også handler om skam, skammen over ikke å ha gjort motstand mot utryddelsen. Et grunndogme for staten Israel er at jødene aldri mer skal la seg slakte uten motstand.

Det mest skambelagte minnet er de jødiske lederne som forhandlet med nazistene. Det er på den bakgrunn vi må forstå deres reaksjon på kravet om at de skal forhandle med dem som vil utrydde dem, enten det er Hamas eller Iran.

Men holocaust-traumet handler også om at verden ikke stilte opp for jødene. Vi lot nazistene få drepe dem. Krigen mot Tyskland startet ikke da Hitler gikk løs på jødene. Motstandskampen i Norge var ikke motivert i forsvar for jødene, og norske politifolk hjalp nazistene. Det ligger dypt i israelerne at de har bare seg selv å stole på.

Svik mot sionismen. «Europeerne som fanget og gasset i hjel våre besteforeldre og oldeforeldre – menn, kvinner og barn: De skal nå være den frie verdens talsmenn? De skal forteller etterkommerne etter dem de myrdet hvordan de skal oppføre seg når andre antisemitter ønsker å drepe dem?», skriver en israelsk kvinne.

Hun blir sitert i en artikkel av Roger Cohen, en israeler som er helt enig med henne i dette. Og likevel er artikkelen hans en protest mot dagens israelske politikk, fordi den ikke adresserer det som er kjernepunktet: «Israels kontroll med et annet folk, som føder de mektiges forakt for de undertrykte, er et svik mot den sionismen jeg fortsatt tror på.»

Det finnes ingen fred uten rettferdighet. Ingen understreker det sterkere enn de gammeltestamentlige profeter. De som er opptatt av profetiene, burde legge mer vekt på dette kjernepunktet i profetenes budskap.

Slutt på uretten. Det er mange israelere som forstår dette. De forstår at det er ødeleggende å basere sin eksistens på undertrykkelse av et annet folk. Men de har likevel ikke gjort det til sin første prioritet å få gjort slutt på uretten mot palestinerne. De våger ikke, fordi de er redde for å gi slipp på den tryggheten som ligger i å holde på makten. De er redde for hva som skjer om de gir fra seg kontrollen, og for at ingen vil støtte dem om de får problemer.

Vi bidrar til at de styrkes i den oppfatningen. På den ene siden bygger de som kaller seg Israels venner opp under at det eneste riktige er å satse på makt heller enn rettferdighet. Fra mange som kaller seg palestinernes venner møter israelerne en total fordømmelse som styrker deres overbevisning om at de bare har sin egen makt å stole på.

Når israelerne er under angrep fra folk som sier de vil utslette dem, svarer verden med å ville boikotte dem. Vi går rett inn i det nasjonale traumet og forteller israelerne at vi ikke bryr oss om hva som skjer med dem. Vi tror vi presser dem, men i virkeligheten presser vi dem opp i et hjørne hvor de ikke ser noen annen mulighet enn å være sterke og holde på sitt.

Hatet. Palestinerne er lettere å forstå. De er stengt inne, nektet selvbestemmelsesrett, fratas stadig flere ressurser, er uten muligheter til å bedre sin egen situasjon.

Noen mener det grunnleggende problemet er hatet mot Israel. Men dette hatet har en grobunn, og den heter urettferdighet. Hatets predikanter har lett spill når de kan bygge på de helt konkrete erfaringene av tapt liv og tapt framtid som palestinsk ungdom lever med. Når man kun kjenner israelere gjennom geværmunningen, er det ikke å vente at forsonlighet er den mest nærliggende følelsen.

Men det er farlig å unnskylde overgrep av den grunn. At rakettene fra Gaza stort sett ikke har drept noen, unnskylder ikke at intensjonen er å drepe: sivile menn, kvinner og barn.

Heller ikke palestinerne trenger en heiagjeng. De trenger noen som forstår deres situasjon og krever rettferdighet på deres vegne. Men som også kan si at det finnes bare én vei dit: Å akseptere Israels rett til å eksistere i trygghet.

Ved å dele oss i to gjenger som heier på hvert vårt lag, sørger vi for at begge taper.