Et hjem et annet sted

Oslo var et sted jeg bodde. Sånn er det ikke lenger. Alt som finnes i leiligheten er tre tomme søppelspann og et brannslokkingsapparat. Klokken er tre og jeg skal gi nøklene tilbake til huseieren klokken åtte.

Jeg har ikke noe sted å gjøre av meg. Byen er bare halvfull. Alle som har sagt at vi skal møtes «når du kommer til byen igjen», er selv utenbys. I morgen er det nyttårsaften.

Jeg setter meg på bussen mot sentrum for å ha noe å gjøre. Der spiser jeg på det faste stedet. «Dagens vegetar, sitte her, ja?» konstaterer han bak disken før jeg rekker å bestille. Jeg er gjenkjent. Det kjennes godt. Jeg smiler til ham bak disken idet jeg går, men han er travel og ser meg ikke. Jeg passerer en gammel kollega på gaten, vi ønsker hverandre god jul og haster videre i hver vår retning.

Så driver jeg gatelangs og lurer på hvor jeg skal vente de neste fire timene. Det er kaldt. Jeg er ikke den eneste som driver rundt sånn. Det er mange som trekker mot sentrum, etter et sted å hvile, etter noe eller noen å varme seg på. Forskjellen på meg og de fleste andre, er at jeg har et hjem et annet sted og penger til billetten dit. Jeg vet hvor lenge jeg må vente før jeg er der. Der er hun jeg er gift med og 24 sekker tørr bjørkeved. Jeg skal dit. Jeg er heldig.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Hovedstadens grå menneskemasse sluker meg, jeg glor på folk. Alle skal et sted. Eller later som de skal det. Bare noen ser ut som de har like god tid som meg, kanskje enda bedre.

Den som påstår at penger ikke betyr noe, har aldri prøvd å være blakk. Jeg går på kafé, kjøper meg lys og varme og tilgang til toalett. En kaffekopp koster 34 kroner på den første kafeen, 27 på den andre, bare 19 på den tredje. Ingen jager meg når jeg setter meg ned. Jeg er hvit i huden, ganske pen i tøyet, og det plinger alltid «godkjent» når jeg drar visakortet. Det er ikke meg som skal sove bak sykkelstativet på Sinsen T i natt, eller trekke lodd om å være én av 50 menn som får tilbringe natta på en full sovesal hos Røde Kors.

En drøy time igjen å vente. Jeg orker ikke mer kaffe, men et eller annet må jeg kjøpe for å få lov til å sitte på en stol. Jeg ber om en øl. Så er vi tre personer der med hver vår halvliter. En dame som spiser middag alene, det er neppe første gang. En mann som later som han følger med på fotballkampen de viser. Han er godt nede i sitt tredje glass og klokka er bare sju. Og jeg, som leser i boka mi. En øl har aldri smakt så godt før. Tenk hvis jeg måtte vente hele kvelden. Hvis jeg måtte sitte her og vente hver kveld. Tenk hvor lenge jeg hadde sittet her da.

Andre påskedag spiste jeg og kona gresk salat her, i solen utenfor. Ved siden av oss satt det en gammel mann og pratet med seg sjøl. Han hadde ventet lenge. En stund satt han taus og hørte oss prate.

Så strakte han ut den ene hånda og tok på meg. «Jeg er nesten blind nå,» sa han. «Men jeg hører at dere er der. Kan dere ikke snakke litt med meg. Ingen har snakket til meg siden skjærtorsdag.» Han holdt rundt armen min og ville ikke slippe taket. Så begynte han å fortelle om seg sjøl. Han fortalte det samme om og om igjen, fordi han stadig glemte hva han akkurat hadde sagt. Han stilte oss de samme spørsmålene, igjen og igjen.

Jeg så ham aldri igjen utenfor puben. Han er ikke blant dem som er her i kveld. Og ingen av oss som er her, jubler når det ene laget på skjermen skårer. Vi bryr oss ikke. Vi venter på at denne kvelden skal være over og en ny dag skal begynne.

Klokka nærmer seg åtte. Tjue på. Kvart på. Ti på. Jeg tar den siste slurken og rusler mot blokka en siste gang. Snart der. Og snart på vei mot toget hjem.