Du må ikke sove

Tirsdag kveld ble en rekke filmklipp fra de alliertes frigjøring av tyske konsentrasjonsleire vist for første gang i en rekke europeiske land. Opptakene gjort av engelskmenn, amerikanere og russere, dokumenterte historiens største masseslakt av mennesker: Døde kropper stablet i hauger, slengt i massegraver og kremert i hopetall. De døde kroppene viste åpenbare spor av tortur, utsulting og nedverdigelse. Grotesk, rått og umenneskelig.

LES OGSÅ: Norge gir 2,1 millioner til Auschwitz-museet

Sjokket

Selv om filmklippene fra 1945 i seg selv er sjokkerende, har vi hatt 70 år på å fordøye Holocaust-grusomhetene. Historisk avstand skaper følelsesmessig avstand. Derfor er det en viktig påminnelse å se sjokket og vantroen som preget de allierte soldatene som frigjorde leirene i 1945. I et av klippene famler en ung, britisk soldat etter ord for å beskrive de uvirkelige grusomhetene.

Soldatenes sjokk bidrar på underlig vis til at folkemordet rykker oss nærmere: Som om et tilgrodd lag av hud blir revet bort, og det blir satt flomlys på det dype såret på nytt. Filmklippene setter mange av oss tilbake i tid, og presser fram det mest nærliggende og grunnleggende spørsmålet om Holocaust, som blir stilt igjen og igjen: Hvordan kunne det skje?

Avhumanisering

En rekke historikere har forsøkt å gi oss svar på spørsmålet. Den vanligste forklaringen er mellomkrigstidens turbulente politiske situasjon kombinert med at rasisme og antisemittisme fikk vokse uten betydelig motstand. Dette til tross for at jødene var godt integrert i det tyske samfunn. Det var få som tok til motmæle da jødene i stadig større grad ble fratatt rettigheter, trakassert og framstilt som undermennesker. Slik mistet de sin verdighet, sin menneskelighet og ikke minst sin individualitet. De ble karikert og omtalt som en gruppe med felles og dårlige egenskaper. De ble dermed kollektivt ­avhumanisert.

Også her i Norge sydet jøde­hatet, og mange heiet på tyskernes harde behandling av jødene. Aftenposten skrev i 1933 på ­lederplass: «Med disse betraktninger vilde vi advare mot å dømme for strengt om tyskernes oppgjør med jødene (…). Det er et tiltalende trekk å sympatisere med den forfulgte, men det er neppe grunn til å overdrive sympatien».

LES OGSÅ: Auschwitz-overlevende ba om et ellevte bud

I ettertid ser vi at sympatien med jødene på ingen måte var overdrevet. Hverken i Norge, Sverige eller andre europeiske land. I Kari Margrethe Hamkolls masteroppgave refereres en melding fra den svenske ambassaden i Praha i 1938: «Rottene forlater det synkende skipet. I våre trapper står ‘ikke-ariere’ i kø for å forhøre seg om mulighetene til å få komme til Sverige».

Med krigens groteske masseslakt i minnet er det trist og skremmende at antisemittiske og rasistiske holdninger vokser fram i mange europeiske land i dag. Pegida er på frammarsj i flere land, og høyreradikale partier er større enn mange av oss liker å tenke på. 70 år etter Hitlers forsøk på å utrydde en hel folkegruppe og religiøs minoritet, er det trist at viljen i Europa er så stor til å stemple folkeslag og religiøse grupperinger.

Erkjenner jødehat

I Norge får vi håpe at regjeringens og Stortingets engasjement mot hatefulle holdninger får en effekt fremover. Kommunalminister Jan Tore Sanner erkjente i går i Stortingets spørretime at det finnes jødehat i Norge. Han vil jobbe for at kunnskap skal bygge ned fordommer. I denne debatten viste KrFs Hans Olav Syversen til en undersøkelse som viser at en av fem er enige i påstanden om at «verdens jøder arbeider i det skjulte for å fremme jødiske interesser».

Det er bra at Sanner ser alvoret i sitasjonen. Men skal han evne å bidra til endring, må dette settes massivt på dagsorden i både skole og samfunn for øvrig. Samtidig må han ta tak i rasisme og avhumanisering som retter seg mot andre minoriteter i samfunnet. Enten de er religiøse eller etniske.

LES OGSÅ: Tidsvitnet som tiet i 35 år

Det viktigste er likevel at vi alle gjør vårt. Antisemittisme og ­rasisme kan ikke avskaffes gjennom­ vedtak. Myndighetene vil kun lykkes dersom vi alle tar til motmæle på våre arbeidsplasser, skoler og der vi ellers ferdes og gjør Arnulf Øverlands dikt «Du må ikke sove» til vårt:

Du må ikke sitte trygt i ditt hjem

og si: Det er sørgelig, stakkars dem!

Du må ikke tåle så inderlig vel

den urett som ikke rammer dig selv!

Jeg roper med siste pust av min stemme:

Du har ikke lov til å gå der og glemme!