Nyheter

Den gule konvolutten

De som fnyser av nostalgi og minner, kan aldri ha opplevd å savne.

Jeg skal flytte, og det er ikke første gang. Hver gang jeg flytter har jeg flere ting å pakke ned enn forrige gang. Dette skjer, selv om hvert eneste flyttelass har vært en unnskyldning for å hive og selge og gi bort ting jeg ikke bruker eller ikke trengte likevel. Hver gang jeg flytter kaster jeg gamle ting jeg ikke husker hvorfor jeg sparte på. Ting fra nederst i skrivebordsskuffen og bakerst i kottet.

Under denne flytterunden har jeg funnet igjen en bunke med gamle bilder i en bod jeg burde tømt for lenge siden. «Husk meg hver gang du ser disse. Stor klem, Alex.» Orda ble skrevet med svart tusj utenpå en gul konvolutt fra Kodak for femten år siden. Inni ligger bilder fra våre vågale bussturer til en tom, gammel nedlagt institusjon utenfor byen. Mange sa at det spøkte der.

Jeg husket plutselig dagen bildene må ha blitt tatt. Det var om våren, det hadde akkurat regna, jeg hadde på meg en ny, svart kåpe. Fuglene sang, men det var fortsatt råtten snø i grøftekantene. Vi dro dit av og til, selv om det ikke var lov, for å kikke inn vinduene. Se spor etter mennesker som ikke lenger var der. Alt sto som den dagen institusjonen ble stengt. De som hadde jobba der trodde kanskje de snart skulle komme tilbake, at det skulle bli liv der igjen, nye pasienter på rommene. Sengetøyet lå på og rene kopper sto oppstilt på kjøkkenet. Støvet la seg. Årene gikk. Ingen kom. Bare alle tingene sto igjen, og ble aldri mer tatt i bruk.

Følg oss på Facebook og Twitter

Vi visste nok begge to, også da, at disse bussturene ville ta slutt en dag. Den sorte tusjen på Kodak-konvolutten var en liten profeti. «Husk meg også når vi ikke lenger er tenåringer med fotoapparat, god tid og busskort.»

Jeg er ikke det eneste mennesket i landet som sparer på ting med affeksjonsverdi. Heller ikke den eneste som kan bli fascinert av spor etter andre mennesker, mennesker som var før meg. I adventstida blir det ekstra tydelig hos mange. Når pynten hentes fram fra skapet eller loftet, følger juleminnene med. Juletrepynt laget av små barnehender for mange år siden. Dørkransen som skal opp for tjuende året på rad. Dukene som er arv etter noen som ikke er her mer.

Hvert år skal mange pynte huset til advent og jul for første gang etter at noe opprivende hendte. En stol står tom for første gang. Noen er død. Plutselig bor du i et annet hus, i en annen by. Plutselig pensjonist. Yngstemann har også gifta seg og skal feire jul med svigers, ikke dere. Hvem skal du pynte for nå? Hvem skal du henge opp den kransen på døra for?

De som fnyser av nostalgi og minner, kan aldri ha opplevd å savne. Symbolske gjenstander er med på å holde liv i det som ikke lenger er, så lenge du trenger det. Nostalgiker trenger ikke være et skjellsord! En passe dose nostalgi kan fint kombineres med å være tilfreds med livet her og nå, hvis så er tilfelle. Nostalgi har ofte vært oversatt fra gresk med sykelig hjemlengsel, men direkte oversatt kan det bety å lengte hjem så sterkt at det kan være smertefullt. Om det er sykelig eller ei, er en verdivurdering. Det som er viktig for én, kan være uforståelig for en annen.

«Gjør dette til minne om meg,» sa Jesus da han spiste sammen med sine nærmeste for siste gang. To tusen år senere siteres han fortsatt mens presten løfter fram brødet og vinen, konkrete symboler på løfter og lengsel. Fortellingene, minnene og symbolene har til alle tider hjulpet mennesker med å forstå, tolke og huske.

Børst frimodig støvet av gammel julepynt, fotoalbum og bursdagskort. Ta litt av adventstida til å minnes hvor du kommer fra, for vi har alle en gang vært et annet sted.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Nyheter