Bibelen er allemannseie

Adam og Eva med eplet brukes flittig i populærkulturen. Fortellingene om Moses, Noah og Josef blir til hollywoodfilmer. Maria Magdalenas historie fortelles i stadig nye bøker. Bibelen er en del av vår kultur, og kirken har ikke monopol på riktig fortolkning.

Samtidig har kirken selv glemt bibelteksten og reproduserer populærkulturens fortolkninger. Det hevder bibelforskere i en ny bok.

– I likhet med artistene har kirka selv helt glemt selve bibeltekstene. Bibelteksten har ikke noe rødt eple, slik kirkekunsten og artistene har, den gir heller ikke noe grunnlag for å tenke arvesynd.

Petter Skippervold er bibelforsker ved Det teologiske fakultet i Oslo. Sammen med medforfatter Anders Martinsen forteller han om bakgrunnen for boka Bibelen i populærkulturen.

– Vi er bibelforskere, og vi spurte oss selv: Hva er Bibelen for noe? Vi falt ned på at bruken av Bibelen er mer interessant enn opprinnelsen. Det kan høres ut som et katolsk prosjekt, men det er et slags protestantisk prosjekt fordi vi bruker Bibelen som korrektiv.

Kontroll

Forfatterne av boken er ikke nødvendigvis enige med hverandre, og Anders Martinsen er nølende med å bruke ordet ‘korrektiv’.

– Jeg vil heller si at det er et opplysningsprosjekt. Vi vil vise hva som står i teksten, vi kritiserer ikke de andre fortolkningene. Vi snakker ikke om en fastlagt eller opprinnelig mening. Vi tenker oss heller at tankene og forestillinger om Jesus som vi finner i de fire evangeliene var noe som fortsatte og som fortsetter i dag. Jeg tror ikke løsningen er å si at vi må stoppe dette og finne tilbake til den historiske Jesus og den meningsfulle opprinnelsen.

– Dere sier at kirken har hatt monopol på tolkningen av Bibelen. Viser ikke derimot et vell av legender og tradisjoner at folkekulturen har tolket Bibelens fortellinger gjennom hele historien?

– Det som er nytt, forklarer Skippervold, er at kirka ikke har noe kontroll lenger.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Life of Brian

Han trekker fram filmen Life of Brian som eksempel. Mange husker hvordan Den norske stat i 1979 bannlyste filmen etter press fra biskopene. Filmen av Monty Phyton ble ikke forbudt, men den fikk 18-årsgrense og en fortekst som erklærte at «dette er ikke historien om Jesus Kristus». I 2004 ble den relansert med 11-års grense.

– Når man fikk inn denne forteksten, var det på en måte greit, og filmen ble vist et år senere her enn i andre land. Det betyr at bibeltekstene følger med som en kommentar, og da er spørsmålet hva det er som egentlig er det autentiske – er det teksten eller kommentaren?

Det som kanskje også er nytt, utfyller Anders Martinsen, er at sekulariseringen av bibelutlegningene har eksplodert med den enorme veksten i populærkultur.

– Bibelen er ikke bare en hellig tekst. I den vestlige verden kan man ikke si at de kristnes tolkning har forrang. Bibelen er helt innbakt i vår kulturelle kode, og det viser populærkulturen.

Paradise hotel

Vi har også en helt ny mediesituasjon, fortsetter Petter Skippervold. Det er så mange nye medier at kirka er sjanseløs når det gjelder å kontrollere. Det var flere som så korsfestelsesscenen på Paradise hotel enn gudstjenesteoverføringen fra Ila kirke i Oslo eller midnattsmessen fra Roma.

– Er ikke Paradise hotel bare søppel? Dere snakker om Paradise hotel i ett kapittel, og om Tolkien i et annet. Tenker dere at disse fortolkningene har samme verdi?

Anders Martinsen forklarer at skillet mellom høyt og lavt er tatt vekk i den kulturteorien de forholder seg til.

– Nå har vi for eksempel en doktorgrad på Marit Larsen, det ville ikke vært like naturlig for 20 år siden. Det er ikke noen motsetning mellom å gå i teater den ene dagen, og se på reality-TV den andre dagen. Sånn sett kan vi heller ikke ha et skille mellom høyt og lavt. Det er ikke dermed sagt at alt er greit og at alt har samme estetiske funksjon. Man kan kritisere en del uttrykk.

Petter Skippervold sier seg enig.

– Det er ikke samme nivå, men det er ikke poenget. Poenget er at begge deler referer til Bibelen. Om det lages delikatesse eller junkfood, så er ingrediensen Bibelen.

– Dere snakker om kultur som forbruk?

– Det er det som er popkulturen. Det er det vi skriver om, den kommersielle kulturen, det som selger.

Adam og Eva

Boken tar opp ulike bibelske temaer. Urhistorien er et av dem. Tekstene fra Første mosebok har vært fortalt og tolket i flere tusen år. I den kristne kirka har teksten om Adam og Eva vært brukt til å forklare hvordan synden kom til verden. Som GT-forsker er Petter Skippervold opptatt av hvordan tekstens egen fortelling er kommet i bakgrunnen av tolkningshistorien.

– Tekstene og fortellingen om Adam og Eva har på en måte forsvunnet og det har blitt en fortelling om synd i stedet. I populærkulturen spiller både Justin Bieber, Britney Spears og Madonna på denne syndsforestillingen, som kommer fra både evangelisk og katolsk tradisjon, og gjør det til popkulturelle uttrykk. Det som er morsomt å se, er hvordan de alle forholder seg til fortolkningstradisjonen samtidig som de opponerer mot den. De gjør det på forskjellig måter, sier Skippervold.

Bieber og Madonna

Justin Bieber har Bibel i hånda og tatoverer inn Jesus-sitater. Teamet hans ber hebraiske bønner før de går på scenen og han synger om seg selv som en angrende synder i god pietistisk tradisjon.

Britney Spears dukket opp som sex-symbol, samtidig som hun frontet en kirkelig kampanje lignende den norske «verdt å vente på»-kampanjen.

Hun ble nominert til beskytter av jomfruelighet av den engelske kirken, og den irske stat kjørte en avholdenhetskampanje for ungdommer som ble kalt «do a Britney». Men samtidig som hun ble gjort til en religiøs ledestjerne, spilte hun på det som kirka synes er problematisk, nemlig sex.

Da ballongen sprakk, og hun innrømmet at hun hadde hatt sex, røk kampanjene. Men referansene til tolkningstradisjonene fortsatte, og hun stilte spørsmålet Am I a sinner?

– Hun fortsetter å forholde seg til tradisjonen og syndstanken, hun tar ikke noe oppgjør med den. Madonna, derimot, som et tredje pop-ikon, går mer til angrep på den kirkelige tradisjonen. Hun mener at hun har rett og de andre tar feil og har et mer raffinert forhold til kirketradisjonen.

LES OGSÅ: Den hudløse stjerna

LES OGSÅ: Stjerna ingen trudde skulle reise seg att

Glemt

– Hva vil dere med å vise dette?

– En ting er at både popkulturen og kirka selv har glemt bibeltekstene og forholder seg til reproduserte tolkninger. En annen ting vi vil vise i boka, er hvordan popkultur, ofte i motsetning til kirka, klarer å formidle et alvor.

Som eksempel på det, trekker Skippervold fram filmen om Noah. Den reiser en del eksistensielle spørsmål for mennesker i dag, både om miljøet og om Gud.

– Hollywood greier å gjøre Noah-fortellingen til en film om det som er viktig i livet, men denne fortellingen velger kirka ikke å ta med som kjernetekst i trosopplæringen fordi den er for voldsom, sier Skippervold.

– Det Noah-filmen gjør er jo å nytolke fortellingen og se katastrofen i lys av den kanskje kommende miljøkatastrofen, føyer Anders Martinsen til.

– Når Noah-fortellingen er ute av trosopplæringen, handler det om at kirka har fått berøringsangst for Bibelens vanskelige tekster, man klarer ikke å si noe om dem.

Enkel forståelse

Martinsen mener at trosopplæringsreformen kan forstås som en kondensert form for hvordan kirka forholder seg til Bibelen.

– Og der er Jesus en god venn og disiplene er gode elever. Noah-fortellingen er ute fordi man er redd for å skremme barn. Gud kan jo ikke være en straffende Gud i en liberal protestantisk folkekirke. Men Jesus snakker jo om dom og straff hele tiden.

Ifølge Martinsen handler dette også om at man har en veldig enkel forståelse av hva som er bibelsk sannhet.

– Man tenker at Noah-fortellingen er sann i den grad den var en historisk reell hendelse som forteller om hvordan det egentlig var, i stedet for at den handler om menneskets situasjon og forholdet til det onde som skulle viskes ut, men som sniker seg inn igjen. De bibelske tekstene er skumle. Hvis man tror man kan lese bibeltekstene uten å møte på problemer, så er det noe galt med lesningen.

Skippervold påpeker at når kirka bruker populærkulturen, så tar den inn ukompliserte bibelfilmer om Jesus eller Josef.

– Man har mistet den kritiske sansen og den kritiske bibellesningen, sier han.

Anders Martinsen mener at problemet er at filmene presenteres som autentiske. Da må kirka i så fall innse at den overlater fortolkningen til Hollywood.

– Når filmene blir brukt så mye, så blir de den autoritative fortellingen. Men man får ikke Bibelen. Man får veldig mye annet, og mange ting fra den opprinnelige teksten forsvinner. Det er ikke bra når kirka bytter ut fortellingen med billige effekter. Man kan ikke erstatte håndverket det er å lese Bibelen.

LES OGSÅ: Sier hun mottar budskap fra ­Maria Magdalena

Skriften alene

Forfatterne spør seg også hva som vil skje med kirkas selvbilde når den ikke lenger kan holde frem en autoritativ tolkning av bibelteksten. Skippervold refererer til Kristin Brandtsegg Johansens bok om Maria Magdalena som ble utgitt på Aschehoug forlag for noen uker siden.

– Den ble kalt lettbeint og ukristelig av professor Oskar Skarsaune i en kronikk i Morgenbladet. Så kirkerepresentanter er fortatt ute og korrigerer nye lesninger av bibelske helter og heltinner. Men hva vil man slå i bordet med når man ikke lenger har en autoritativ tekst? Det er et interessant spørsmål. På mange måter er det prinsippet om Skriften alene som står for fall.

– Det har aldri vært noe Skriften alene, det har vært et vrengebilde, skyter Anders Martinsen inn.

– Ja, illusjonen Skriften alene har på et vis blitt avslørt, konkluderer Petter Skippervold.