Regjeringen har lovet å avskaffe fattigdommen. Men så langt viser statistikken at det bare blir flere fattige. Men er egentlig de som i følge statistikken er fattige, virkelig fattige? Civitas Lars Fr. H. Svendsen hevdet nylig at de fleste fattige i Norge, slett ikke har det så dårlig. Fattigdom er et relativt begrep, fordi det hele tiden handler om hvem man sammenligner med.
Svendsen har et poeng. Men for de fleste fattige i Norge vil det nok føles som et slag i ansiktet å bli sammenlignet med de fattige i Afrika i stedet for med det norske gjennomsnittet.
Diskusjonen om flere eller færre fattige og hvor man skal sette den statistiske grensen for fattigdom, kan virke teoretisk. Det som derimot ikke er teoretisk, er at de som er avhengige av sosialhjelp, stort sett har det dårlig her i landet.
Professor i trygdemedisin, Bjørgulf Claussen, påpeker i et innlegg i Aftenposten at det vil koste 650 millioner å heve sosialhjelpssatsene slik at alle sosialhjelpsmottakere kommer over OECDs fattigdomsgrense på 101.000 kroner.
Hvis det er så enkelt, hvorfor gjør vi det ikke? Myndighetenes svar er at sosialhjelpen ikke må bli en sovepute, at poenget er å få folk tilbake i arbeid. Men vil rausere sosialhjelpsatser virkelig virke demotiverende for å få folk i arbeid? Mye tyder på at hindringene for å komme tilbake i arbeidslivet ligger på andre plan enn det.
Skal vi virkelig akseptere at folk må greie seg med 85.200 kroner i året her i landet?
