Den sittende regjering har i sin virketid rukket å utnevne to biskoper; Solveig Fiske i Hamar og Tor B. Jørgensen i Sør-Hålogaland. Onsdag 16. mai preget de to Vårt Lands førsteside. Til tross for at det i lang tid har vært
uenighet i bispekollegiet om homofilispørsmålet, har det vært samling om at ekteskapet er mellom mann og kvinne. Denne enigheten trosser nå Fiske og Jørgensen etter at regjeringen ønsker å endre ekteskapsloven.
De to biskopene støtter regjeringens forslag til kjønnsnøytral ekteskapslov, og de sier at de vil delta ved kirkelig vigsel av homofile og lesbiske par.
Utspillet fra Fiske og Jørgensen har preget debatten i etterkant. Det bør ikke forundre. Selv om de er utgjør et mindretall i bispekollegiet, veier bispeord tyngre enn mye annet i samfunnsdebatten, antakelig langt mer enn uttalelser fra stortingsrepresentanter eller statsråder. Særlig gjelder det i spørsmål om samlivsetikk. Kirken har i århundrer vært forvalteren og premissleverandøren i disse sakene.
Politikere velges av folket, og det er lett å godta at de har ulike syn. Det er politikkens grunnleggende rolle i et samfunn. Kampen om retning og mangfold skjer gjennom valg, hos oss annethvert år. Men utover det, er det etablert en rekke ordninger som skal sikre at politikerne får den nødvendige motstand når nye lover skal foreslå og vedtas. En av motstandsfaktorene er det såkalte korporative samfunn. En mengde organisasjoner er høringsinstanser og jobber iherdig for å ivareta medlemmenes interesser. Også innen disse organisasjonene er det en politisk kamp om hvem som skal bestemme og hvem som skal fronte organisasjonene. Nylig har vi hatt en opprivende lederstrid i en av landets største organisasjoner, LO. Både i LO og i de aller fleste andre organisasjoner, er det det interne demokratiet som bestemmer hvem som skal ha rett til å uttale seg på organisasjonens vegne
Den norske kirke er tung aktør i dette meningsmangfoldet, men i forhold til andre samfunnspåvirkere, er det én grunnleggende forskjell: Det er Den norske regjering som bestemmer hvem som skal være de kirkelige frontfigurene. Vel har Den norske kirke en rådsstruktur med valgte ledere, men det hersker liten tvil hvem som er de tyngste kirkelige opinionsdannerne. Biskopene har en unik stilling i kirken, og det er regjeringen som bestemmer hvem som skal få disse tunge posisjonene.
Prosessen omkring ny ekteskapslov skjer samtidig som det er en intens debatt om statskirkens fremtid. De som på prinsipielt grunnlag har advart mot at politikerne skal bestemme både over politikk og kirke, har i saken om ekteskapslov fått sine verste antakelser oppfylt. Regjeringen sitter i realiteten med begge tømmene og er villig til å bruke dem aktivt. Bildet blir enda mer dystert når vi ser hva slags linje regjeringen har lagt seg på når det gjelder valg av høringsinstanser for den nye ekteskapsloven: Tre kristelige organisasjoner er kommet med, det er Kirkens Bymisjon, Åpen Kirkegruppe og Studenterforbundet. Hvis man ønsker å få en bredere oppfatning om hva som er holdningen blant kristelige organisasjoner, skulle det la seg gjøre å hoste opp større mangfold.
Her er det interessant å høre hva avdelingsdirektør Tove Friisø i Barne- og likestillingsdepartementet har å fortelle til Vårt Land. De har fått hjelp fra Kirkedepartementet til å bestemme hvem som skal velges som kirkelige høringsinstanser. Den statsråden som utnevner biskoper, gis også makt til å bestemme hvem som skal være verdige til å bli spurt om store og grunnleggende spørsmål.
Dette er et trist eksempel på hvordan makten får utfolde seg innen legale rammer. Men statsrådene Trond Giske og Karita Bekkemellem løper liten politisk risiko. Av erfaring vet de at Den norske kirke har utviklet en enestående evne til å tåle politikernes overformynderi. Kirken er som hunden som slikker sine sår, men like fullt logrer velvillig når matfatet settes fram på ny. Erfaringsmessig trenger ikke regjeringen å by på så mye for å kjøle ned den prinsipielle, kirkelige aggresjonen. Noen nye prestestillinger og ekstra dåpsopplæringsmidler, demper vanligvis gemyttene.
Historien har noen fortellinger om hva som skjedde med velfødde kirker lagt under politisk styring. Disse sporene skremmer nok ikke de politikere som nå sitter med ansvaret, men kirkens kvinner og menn bør være bekymret for hva som skjer med den kirken de er en del av.
Helge Simonnes er sjefredaktør i Vårt Land
