Foran meg i det lille klasserommet i Baku sitter 25 unge muslimske kvinner. 24 av dem har skaut. De er sugne på å lære journalistikkens grunnmetoder. I neste økt består klassen av ca. 40 menn.
I høst ba Oslokoalisjonen for tros- og livssynsfrihet meg om å reise til Baku, hovedstaden i Aserbajdsjan, for å holde et seminar i journalistikk og etikk med særlig tanke på religiøs journalistikk. Med innbydelse fra Democratic Journalists League var jeg i forrige uke i Baku og holdt dette seminaret for to klasser av troende muslimer, inndelt i en kvinne- og en mannsklasse.
Maken til interesserte og vitebegjærlige elever har jeg knapt hatt. Spørsmålene haglet, enten temaet var grunnleggende journalistiske metoder, kildekritikk og krav til sannhet og etterrettelighet, Vær Varsom-plakaten eller den «religiøse» utgaven av plakaten som nylig ble lansert av Institute on Religion and Public Policy i Washington. Den heter Charter on Freedom of Expression and Journalistic Ethics in Relation to Respect for Religion or Belief, og foranledningen til den var den voldsomme striden rundt Muhammed-karikaturene.
Da Muhammed-striden ble brakt inn i undervisningen i Baku, ble det luft i luka i det lille klasserommet. Etter en time med utfordrende spørsmål og innlegg, måtte vi gå videre til neste tema. Men her var mye til ettertanke for en redaktør fra Vesten, om jeg aldri så mye kommer fra en kristen avis. Det var godt å ha som utgangspunkt at Vårt Land i sin tid avsto fra å trykke karikaturene med den begrunnelse at de unødig ville såre religiøse følelser hos muslimer. Dermed forsto mine tilhørere at det var mulig å argumentere mot trykking ut fra respekt for andres tro, uten at jeg dermed ville avkorte presse- og ytringsfriheten. Redaktørene hadde et selvstendig ansvar som de ikke skulle fratas, om man var aldri så uenig i deres valg.
Et hovedpremiss for meg var at religion aldri må brukes som begrunnelse for vold. Voldshandlingene i enkelte muslimske land i kjølvannet av Muhammed-karikaturene, kan ikke forsvares med at muslimene opplevde tegningen som en krenkelse av deres helligste profet. På dette punktet fikk jeg medhold fra alle som hadde ordet. Ingen støttet voldsbruken.
Men vi kom ikke til enighet om hva som burde skje med redaktører som hadde trykket tegningene. Når jeg poengterte at det viktigste var å skape forståelse i mediene for andre religioner og for det som de ulike religionene opplever som spesielt hellig, fikk jeg stadig spørsmålet: Men hva med redaktører og aviser som ikke vil vise respekt? Hvordan skal de kunne bli straffet? De var ikke ute etter voldelig hevn, men straff i form av avsettelse av redaktøren eller avstengning av avisen.
Dette sier mye om kulturforskjellen mellom Kaukasus og Vesten. Og da jeg spilte inn argumentet om at Jesus i en vestlig kontekst ble utsatt for mye mer hån og komikk enn Muhammed, hadde det liten effekt. Vel skjønte de at Muhammed-karikaturene ikke ble produsert med den uttalte hensikt å fornærme muslimer, men de syntes ikke det hjalp det dugg at også Jesus fikk gjennomgå. «Jesus er en av våre profeter, og vi misliker sterkt at noen av dem blir hånet», sa en av studentene. Og de lurte på hvorfor filmer som «Life of Brian» kunne bli tillatt vist på norske kinoer og i norsk fjernsyn.
De syntes protestene i den vestlige verden mot det de omtalte som blasfemi var – unnskyld uttrykket – altfor blodfattige. Protestmarsjer og verbale innslag var greit nok, men hva når det ikke hjalp? Samtidig hadde de intet svar på hva man gjør når man sier nei til vold i Guds navn, men opplever at det hellige blir truet eller krenket og at det er livsnødvendig å stanse krenkelsene. Straff var for dem overmåte viktig, men de hadde ikke noe godt svar på hva slags straff man da skulle la synderne bli utsatt for.
Mine tilhørere omtalte seg selv som «true believers», «de sanne troende». 24 av de 25 kvinnene bar skaut – og det var omtrent de eneste med skaut som jeg observerte i Baku. Mens en vandring i gatene på Grønland i Oslo kan få noen hver til å tro at man befinner seg i et muslimsk land; flertallet av kvinnene der er mer tildekket enn mine elever var.
I Baku er religionen underlig fraværende i bybildet selv om landet formelt er muslimsk. Aserbajdsjan har snaue åtte millioner mennesker. Noen anslår befolkningen i Baku til opp mot fire millioner; resten av landet avfolkes på grunn av den voldsomme tilstrømningen til hovedstaden, der pengemakta sitter. Men få moskeer er åpne. De såkalte «true believers» opplever seg å utgjøre et lite mindretall, og de er ikke populære blant myndighetene, som frykter islam i sin radikale form. Sovjetunionens herredømme 1936-91 synes å ha etterlatt seg en praktisk ateisme som er uten sans for «true believers», uansett hvilken religion de måtte tilhøre.
Jon Magne Lund, redaktør
