On the ­spectrum

Man bruker store deler av livet på å irritere seg over andre mennesker, dessverre. Det er vel en egenskap evolusjonen kan forklare for oss, sikkert et eller annet instinktivt signal om at han fyren som plutselig har begynt å mingle med flokken din, han som snakker for høyt på pauserommet og aldri svarer helt adekvat på mail, bør du drukne eller hive utfor stupet, han er neppe bra for fellesskapet.

Vi har en hel del sånne reflekser som ikke er helt tilpasset moderne straffelovgivning. Adferd som tidligere var innafor ordinær gruppedynamikk, gir deg lett status som seriemorder i dag. Det gjelder å legge bånd på seg i dagens samfunn, skal du beholde din plass i gruppen.

Likevel lar man seg irritere over småting. Jeg snakker om den andelen venner og kolleger du har som er litt rare eller irriterende sære. Sjefen med det sure trynet. Kompisen fra ungdomsskolen som alltid må snakke om Frank Zappa og aldri er interessert i hva du driver med. Eller hun som blir så stille og ikke responderer når du forsøker å forklare noe. Han som alltid avbryter og virker litt irritert. Og hun som rynker pannen og virker skeptisk, uansett hva du sier, hun med de rare og umusikalske kommentarene på dine vittige, selvironiske statuser på Facebook.

He's on the spectrum, sier britene om disse småsære raringene, og refererer på sitt vis til ideen om at autisme kommer i et bredt spekter av varianter og graderinger. Du trenger ikke fotografisk minne og sitte vuggende for deg selv i lunsjen for å være autist. Den småsære og irriterende kompisen eller kollegaen du aldri finner ut av, kan rett og slett ha en dæsj autisme og opplever ikke verden akkurat som deg. Kan være greit å vite. Er ikke noe å gjøre noe med. Jeg blir roligere av å vite sånt, rett og slett mer tålmodig med sære folk. A bit on the spectrum, tenker jeg, istedenfor å irritere meg. Og for alt jeg vet, er det jeg som er autisten.

Arne Berggren er dramatiker og tv-produsent