«Jeg hadde respekt for djevelen, men ikke for meg selv. Djevelen hadde funnet meg, kjente meg, tenkte for meg, visste for meg. (...) Med djevelen kunne jeg klare livet. Det djevelen ville, måtte jeg ville. (...) Vi ville at jeg skulle bli sett, men samtidig bli usynlig. Og vi ville gjøre meg til ingenting for å bli noe.»

Astrid Høgevold var tolv år og en ressurssterk jente. Men uten at hun merket det, snek den seg inn, sykdommen. Nå er hun 18 år, friskmeldt og har skrevet sin første bok. Noe i meg er sterkere enn jeg kommer ut om en uke. Forlagsfolkene i Gyldendal ble så begeistret at de var lite i tvil om at teksten hennes skulle bli bok.

Astrid Høgevold sitter hjemme i familiens hus i Bærum og forteller med forsiktig stemme. Hun bryter ut i et strålende, varmt smil når hun kan snakke om hva hun skal videre i livet, eller når noen gir ros for boka eller sier noe annet fint. Slik har det ikke alltid vært. En periode gikk ros ikke inn.

I boka forteller Høgevold hvordan hun målrettet motarbeidet livet i seg. Tanken på å gjøre alt for å bli tynnere, ble overordnet alt annet. Etter hvert regnet hun de fleste forsøk på å nærme seg henne, som «angrep». Særlig alt som hadde med kalorier å gjøre. Hun valgte å lytte mer til den djevelske stemmen på innsiden, som sa: «Du må bli tynn!» «Løp! Løp, Astrid! Løp!» «Du må forbrenne kalorier!»

Nektet å bli voksen. I en gymtime på skolen brakk hun kragebeinet, og det ble tatt røntgenbilde. Da fikk trettenåringen se sitt mål: Kroppen hennes slik den skulle bli bare bein.

– Har du noen tanker om hva som gjorde at du ble så opptatt av å bli stadig tynnere?

– Jeg var veldig sårbar. Det var en vanskelig tid. Jeg lette etter noe som kunne gi meg styrke, noe som kunne gjøre at jeg kunne ta kontroll.

Hun ville ikke ta steget fra barn til voksen. Ikke snakk om at hun skulle i puberteten og miste kontroll på kroppen. Hun ville ha kontroll på alt, og aldri gjøre noe dårlig.

I selskap med «djevelen», anoreksien, følte hun seg sterk. Nå betegner hun det som ren flukt. Hun skriver:

«Jeg var alene med noe i meg. Noe svakt og noe sterkt. Noe trygt og utrygt. Noe godt og vondt. En engel og en djevel. Engelen var trygg og god, men svak, for den var meg. Djevelen var utrygg og vond, men sterk. Var den også meg?»

Høgevold smiler:

– Men nå vet jeg at styrken ligger i å bli frisk.

Valgte «ingenting». På veien til å bli frisk har hun gått mange runder. Foreldrene tok henne til barneavdelingen på Rikshospitalet etter siste skoledag i åttende klasse. Hun måtte få næring gjennom sonde og ble fulgt tett. Seinere var hun tvangsinnlagt på Ungdomspsykiatrisk klinikk. Hun fikk valget mellom vanlig mat og drikke, ernæringsdrikk og næring gjennom sonde. Hun valgte «ingenting».

Hjemme på permisjon stakk hun av og ville bare dø.

«Jeg ville løpe til bena, løpe fra alt det vonde, løpe fra hatet, løpe med djevelen til døden (...) Hadde jeg vært en annen, da ville jeg levd, men jeg var og ble Astrid. Astrid den egoistiske dritten som bare var til bry for alt og alle (...) Mitt høyeste ønske i livet mitt hadde vært å hjelpe andre mennesker. Jeg kunne nå hjelpe mine kjære, det kunne være mitt bidrag i livet. Løp jeg ut til døden, fikk mine kjære fri fra det vonde (...) Elleve lykkelige år hadde vært min gave i livet (...) Jeg var takknemlig. Takk for alt, takk for meg. Jeg fortjente ingen takk for at jeg drepte meg selv, det skulle bare mangle at jeg ytte noe tilbake.»

Redningen. Astrid Høgevold fikk flytte hjem etter hvert, men det ble flere innleggelser.

For halvannet år siden ble hun tatt med til en psykiater som hun i boka kaller Lisbeth. Hun tegnet opp alvoret.

– Der og da syntes jeg hun bare dramatiserte. Jeg var ikke alvorlig syk. Men det var dramatikk, jeg var nær døden.

Psykiateren sa klart fra at Astrid selv måtte velge hva hun ville. Ville hun ende opp på pikeværelset på trygd?

– Lisbeth hjalp meg med å ville.

På nippet. Hun legger ikke skjul på at Lisbeth har betydd mye.

– Hun var den første jeg stolte på. Hun var sterk og en jeg ikke klarte å lure. Jeg var heldig som kom til henne.

Selv om hun fikk respekt for Lisbeth, var ikke faren over. En dag sto Høgevold på en bro, klar til å hoppe. Hun hadde begynt å arbeide seg tilbake til livet, men døden ville ikke slippe taket. Det ville heller ikke en dame som tilfeldigvis kom forbi. Hun la armene rundt og holdt henne til en mann kom og hjalp henne over på «livssiden».

Etter en tid med desperat jakt på døden, begynte noe å snu:

«Hvorfor trodde jeg på det gode nå? Det var ikke til å forstå,» skriver hun.

Framtidsmål. På grunn av sykdommen bruker hun et ekstra år på å fullføre videregående. I vår er hun russ. Målet er å bli psykiater og jobbe med spiseforstyrrelser. Første delmål er legestudiet, og Høgevold håper hun kommer inn. Hun smiler.

– Jeg gleder meg over nået, og ser framover.

18-åringen er klar over at boka er veldig ærlig. Hun begynte å skrive for to år siden, og har ett mål: Å kanskje kunne hjelpe noen eller gi noen noe ved å fortelle hva hun har vært gjennom.

– Jeg legger vekt på at det er fortid.

I boka forteller hun at hun nå setter mye sterkere pris på gode opplevelser enn hun kanskje hadde gjort uten den erfaringen hun har. Men helst skulle hun vært den foruten.

– Det er en dyrekjøpt erfaring.

– Hva har du lært?

– Hvor forferdelig det er å ha anoreksi, hvilket helvete det er.

Høgevold har fortsatt kontakt med psykiateren og får en samtale hvis hun skulle trenge det. Hun må også være forsiktig med trening og er klar over at hun må skru ned på kravene om å være perfekt.

– For å nå dit jeg vil, trenger jeg gode karakterer. Men jeg vil se det jeg klarer, ikke bare det jeg ikke klarer. Jeg er perfeksjonist, men på en skala fra en til ti er jeg nå på åtte. Før var jeg ti eller elleve.

Og som hun sier i epilogen i boka:

«Jeg er tilbake.»