Sju år gamle Arnfinn Nordbø er begeistret. På tur med familien har han oppdaget en flokk ender som svømmer rundt i en dam. Det glinser så sterkt i de fargerike hodene til hannendene at de gråbrune hunnendene havner helt i skyggen. Blendet av synet utbryter den lille gutten:

– Hannendene er mye finere enn hunnendene, og slik er det med alle ting!

Brått griper en skammens klo tak i ham. Han blir rød i ansiktet og ser mot foreldrene. Har han sagt for mye?

VERDIDEBATT: Les Arnfinn Nordbøs blogg

Shopping. Det er snart ett år siden Nordbø sto fram som homofil på forsiden av Stavanger Aftenblad under tittelen «Bedre død enn homofil». Sangstjernen fra bedehusene i Rogaland tok et knallhardt oppgjør med miljøet han vokste opp i. Det kostet. Forholdet til familien er anstrengt. Tidligere nære venner har sendt ham trusler. Før fikk han flere forespørsler i uka om å komme å synge. Nå er det taust fra bedehusene.

– Alt til sin tid. Jeg håper det kan åpne seg nye muligheter for å synge en gang, sier Nordbø.

Nå bor han i Oslo, «syndas storby» som han fikk høre da han bodde hjemme. Etter fire år er han fortsatt på leting etter et kristent fellesskap.

– Jeg har vært på sånn... hva er det det heter på fint?

– Shopping?

– Møteshopping, ja. Så jeg har ikke slått meg ned i noen fast menighet. Min drømmemenighet har bedehustradisjonen, men statskirketeologien. En sånn menighet finnes ikke ennå.

– Hvorfor vil du beholde bedehustradisjonen?

– Jeg er vel litt miljøskada, for å si det flåsete. Men jeg liker den frie bedehusstilen og har stor sans for miljøet. Det drives så mye fint arbeid rundt omkring, det er bibelgrupper, ungdomskafeer, weekender og møter med kvelds etterpå. Det er et fint og trygt nettverk å være i. Problemet er at du må passe inn i firkanten. Så lenge du gjør det, er det genialt å gå på bedehuset.

LES OGSÅ: Kristen-Norge samles til debatt om homofili

Blekkstempel. Siden han var liten har han vært tiltrukket av musikken som omreisende predikanter brakte med seg. I platearkivet på Randaberg gikk det mye i Egil og Arne, Sødalstrioen, Marit og Irene, Gerhard Fjelde, Arne Aano, Artur Erikson og Curt og Roland.

– Du trives med G-dur og tostemt sang, med andre ord?

– Ja, det gjør jeg. Det var det eneste vi hørte på. Vi hadde ikke lov til å høre på ikke-kristen musikk. Curt og Roland var i grenseland, for det kunne være litt rocka.

– Og over TV-en tittet Jesus ned?

– Mor og far hang opp et bilde av Jesus over fjernsynet slik at vi kunne se på ham og tenke over om det vi så på var noe Jesus kunne se på.

– Det må da sette spor i gudsbildet?

– I det gamle gudsbildet, ja. Jesus ble en som passet på, en kontrollør. Vær forsiktig lille hånd, og så videre.

– Han sjekket om du hadde blekkstempel på hånda fra Ungdomshuset på Randaberg der det var dans?

– Ja, ikke sant. Og så kikket han veldig skuffet på meg etterpå og skrev i loggen. Det var nok også med å forme gudsbildet da far spurte om det var Jesus eller Djevelen som snakket hvis vi heller ville være hjemme og se Sportsrevyen eller MacGyver fremfor å gå på møte. Da blir Jesus skummel. Selv om Jesus var en frelser, var han også en dommer som hengte seg veldig opp i det livet jeg levde og skulle dømme 98 prosent av jordas befolkning til helvete. I dag har jeg nok et mer barnlig tillitsforhold til at Gud er min far og elsker meg som jeg er. Jeg tror ikke at jeg må være god nok for Gud, men at Jesus var god nok for Gud.

– Som liten hadde du altså en voksen, tung tro, og nå tror du som et barn. Har du forbyttet rekkefølgen?

– Kanskje du kan si det sånn. Men jeg er glad det er slik. Det er bedre at det ender godt.

– I din nye bok og i tidligere intervjuer legger du ikke skjul på at det har vært en trøblete tid med dine foreldre etter at du sto fram som homofil. Hvordan har dette påvirket ditt syn på Gud som far?

– Det er veldig vanskelig å svare på, for det kan virke som en anklage mot mine foreldre. Men jeg synes det er et bibelvers som sier det veldig fint, og det er når Gud faktisk omtaler seg som hunkjønn og sier «om så en mor glemmer sitt diende barn, så gjør ikke jeg det». Jeg tenker at selv om mennesker kan svikte og foreldre kan svikte, så gjør ikke Gud det. Så jeg tror ikke det har ødelagt mitt gudsbilde at andre har sviktet. Tvert imot har jeg enda mer fått hvile i at Gud ikke gjør det.

Les hele intervjuet i Vårt Lands papiravis lørdag. Kjøp Vårt Land i pdf-format