Uten Videnskabsselskapet i Trondheim er det ikke sikkert vi hadde fått nynorsk, sier forfatter Arild Stubhaug. Han har skrevet «Den lange linjen», historien om Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab (DKNVS), som i disse dager feirer 250-årsjubileum.
Det er kanskje litt spissformulert, men det er vanskelig å se hvordan Ivar Aasen kunne ha gjennomført sitt arbeid uten støtten han fikk fra Selskabet i Trondheim, legger han til.
Prisutdelinger.
Jubileet feires hele uka med kulturarrangementer, forelesninger, prisutdelinger og utstillinger. Kong Harald, DKNVS protektor, kommer fredag for å avduke et monument og åpne museets jubileumsutstilling. Kongen er Selskabets høye beskytter. Det har norske, norsk-svenske og norsk-danske konger vært siden 1767.
Tre lærde
At landets første vitenskapelige institusjon havnet i en liten by nord for Dovre skyldes et møte mellom tre innflyttere: Biskop Johan Ernst Gunnerus, rektor Gerhard Schöning og historiker Peter Friedrich Suhm.
Inspirert av opplysningstidens idealer gikk de sammen og dannet en forening som skulle fremme vitenskapelig aktivitet og spre kunnskap og opplysning.
Lykketreff.
Møtet var et lykketreff, mener Stubhaug.
Biskop Gunnerus var selskapets primus motor, og la selv mye av grunnlaget for selskapets samlinger av planter, dyr, fugler og gamle gjenstander. Hans bispedømme strakte seg fra Dovre til grensa mot Russland. Også lokale prester ble engasjert i innsamlings- og registreringsarbeid.
Rikt borgerskap
At de tre møttes i Trondheim var tilfeldig. At Selskabet utviklet seg til en tung vitenskapelig institusjon var kanskje ikke like tilfeldig.
Det var god grobunn i byen, sier Stubhaug. Trondheim hadde et rikt handelsborgerskap med bånd til europeiske storbyer. De var selv inspirert av opplysningstidens nye tanker. Selskabet fikk flere store donasjoner fra byens rikfolk, både i form av boksamlinger og pengegaver.
I tillegg til å bygge opp store naturvitenskapelige samlinger og et betydelig bibliotek, kunne derfor Selskabet på 1800-tallet fungere som et slags forskningsråd. Det finansierte både vitenskapelige publiseringer og forskningsarbeider.
Stipendiat Aasen
Dermed er vi tilbake til nynorsken: Fra 1841 til 1850 fikk dikteren og språkforskeren Ivar Aasen årlige bidrag på 120 til 200 spesidaler fra Selskabet til sine reiser rundt om i landet for å studere norske dialekter, og til arbeidet med grammatikken og ordboka som la grunnlaget for en ny skriftform i Norge.
Aasen var på langt nær alene. Zoologen og havforskeren Michael Sars, geologen Baltazar Mathias Keilhau og den tyske filosofen Arthur Schopenhauer var blant mange andre som fikk støtte fra Selskabet. DKNVS ga også støtte til litterære arbeider, noe som kom både Wergeland, Bjørnson, Ibsen og eventyrsamleren Peder Chr. Asbjørnsen til gode.
