– Folk frykter ikke lenger å komme på TV

Når skuespillere står på en scene eller foran et kamera, gir de hele tiden bud om hva et menneske er. Slik har skuespillere gjennom historien vært med 
på å forme sin tid. Likevel disku­teres skuespill sjelden i 
offentligheten.

Når de fleste av oss i dag skaper seg roller i sosiale medier, er diskusjonen viktigere enn noen gang. Det mener førstelektor Øystein Stene ved Teaterhøgskolen. Han har skrevet boka Skuespillerkunsten, som kanskje er den første i sitt slag i Europa.

– Alle forholder seg til skuespill i film, TV og teater. Likevel diskuterer vi ikke hva skuespillerkunsten er, hvordan den har oppstått eller hvordan metodene, ideene og karakterene skapes, sier Stene.

Han skriver om hvordan skuespillet har endret seg gjennom tidene. Hvilke ferdigheter trengs? Hvilke former finnes? Hva er ­naturlighet i skuespill? Hvordan skapes roller og karakterer? Og ikke minst: Er vi alle til syvende og sist skuespillere?

LES MER: Sosiale medier, ungdom og kropp

Den største endringen

Han trekker linjer fra antikken til i dag. En av de aller største endringene er vi selv vitne til. Når du ser på film eller teater, forholder du deg til et vidt spekter av performative kontrakter, påstår han og gir et illustrerende eksempel: Går du i NRKs nettarkiv og ser mannen i gata bli intervjuet i TV en gang på 1960-tallet, før du deretter ser mannen i gata bli intervjuet i 2015, er forskjellen stor.

– I det nye bildet ser du en helt annen form for komfort og tilstedeværelse foran kamera, helt uavhengig av hvem du snakker med. Du ser en evne til å fremstå som avslappet i dag og spille en rolle foran et publikum som du ikke så på 60-tallet, sier Stene.

– Det har skjedd noe i kulturen som gjør at hvis noen retter et kamera mot meg, hvis det må være noe spilt med atferden min, så fremstår folk som mye mer vant til det.

Også på Facebook og andre ­sosiale medier legger vi ut profilbilder av oss selv og fornyer dem med ujevne mellomrom. Kanskje én identitet for de nærmeste og en annen for en større krets. Slik skaper vi våre performative, 
digitale identiteter, er ordene Stene bruker.

Dramatisk

– Det er fremstillinger av oss selv som er løs­revet fra kroppen vår og der vi befinner oss. Vi poster dem på ­internett. Jeg tror ikke vi helt innser hvor dramatisk endringen er. Vi forholder oss til oss selv og vårt eget selvbilde på en helt annerledes måte enn før, sier høgskolelektoren.

Historisk er avtrykket av personligheten vår knyttet til kroppen og tilstedeværelsen. I gamle tider var det bare konger og keisere som fikk profilen­ sin preget på gullmynter, handelsstanden ble malt og portrettert. I moderne­ tid ble så politikere, idrettsstjerner og skuespillere avbildet i avisen.
 – I dag har alle uansett økonomi­ og hvor du kommer fra i samfunnet, muligheten til å skaffe seg en digital identitet. Dette gjør noe helt annet med forholdet vårt til hva spilt identitet betyr i tillegg til det jeg innbiller meg er meg, sier Stene.

Damesjekking

Han mener at vi har utviklet en høy bevissthet på å markedsføre oss selv, og vi bruker skuespillfagets teknikker. Stene ser dette for eksempel i måten politikere forsøker å beholde et åpent kroppsspråk når de er uenige. Stadig flere av ­politikernes coacher kommer fra teateret. Forelesere lærer teknikker fra standup-komikere.­ Menn går på kurs for å lære å sjekke damer.

– Til grunn ligger en forestilling om at du kan få alt, bare du iscenesetter deg selv på riktig måte, påpeker Stene.

At skuespillfagets ferdigheter gjenfinnes overalt, gjør at Stene og andre som arbeider profesjonelt med det, må tenke nytt.

– Vi er et publikum som er vant til rollespill og performativ identitet på en annen måte enn før. Samtidig lever vi i en tid hvor teateret, med sitt krav om kroppslige tilstedeværelse til både publikum og aktør, er langt mer eksklusivt enn tidligere. Dette gjør at skuespilleren trenger en helt annen kompetanse enn vi har sett gjennom historien, mener Stene.

LES MER: Sosiale medier gir innblikk i Nord Korea

Grenser

Selv om det ikke alltid ser slik ut, er det grenser for hva NRK-programmet Karl Johan­ tar folk med på. De grensene er det imidlertid programlederne Hasse Hope og Erik Solbakken som setter.

– Nakenhet er både for kaldt og for flaut på Karl Johan, sier Solbakken.

Fortsatt opplever de at eldre mennesker kan gå i giv akt av enorm respekt for NRK-mikrofonen.

– Ellers er folk i høyeste grad komfortable. Det første som skjer er at de glemmer kameraet. Om folk kvier seg for å være med, er det enten fordi de synes det er for kjedelig eller for privat, forteller Solbakken.