ANNONSE
ANNONSE
ANNONSE
ANNONSE

Som abonnent på Vårt Land får du:

Läs mer

Ved Pål Norheims brå bortgang

Det personlige tapet av en kjær venn glir over i det som må sies å være et tap for den norske litterære og politiske offentligheten. Pål Norheim var unik på alle vis, skriver Kristin Gjerpe.

ANNONSE
ANNONSE
Kultur

Det er en trøst å tenke på at tidsskriftredaktøren, forfatteren, tyskoversetteren og samfunnsdebattanten, Facebook-høvdingen, den kommunale omsorgsarbeideren og nattevakten, og den trofaste vennen og storebroren Pål Norheims siste dager ble tilbrakt i barndomstraktene på familiehytta ved Tverrvatnet inn mot svenskegrensa fra Mo i Rana. Han var sammen med to av brødrene, og de siste fotografiene viser ham på snaufjellet under en stor blå himmel. Det ble to turer i mykt nordlandsterreng dagen før han uventet sovnet inn natt til 4. august, trolig ved et plutselig kraftig hjerteinfarkt, 55 år gammel. Brødrene forteller at han, til vanlig ikke en frisksportslig mann, var lett til fots og også til sinns.

Det er også den eneste trøsten.

Vismann

Han skulle levd til han ble minst nitti, det var planen for alle oss som var så heldige å bli kjent med ham og som nå er i sorg og sjokk. For meg var han i løpet av fem år blitt en av mine aller nærmeste venner. Tankene våre møttes helt ubesværet, som om vi hadde tenkt sammen, tøyset og ledd siden tidenes morgen. Sjelevenner, kalles det vel. Vi trengte ingen innledningsfraser, det var rett på, til alle døgnets tider. Selv sa han gjerne at vi var «family», om noen spurte. Det er godt mulig mange andre kjente det på samme vis, for Pål hadde en tilstedeværelse i de personlige møtene, også digitalt, som gjorde at man følte seg sett og hørt. Som en gammel vismann kunne han gi kloke, kanskje litt vel belærende råd, trøst og håp i alle mulige situasjoner, før den skøyeraktige og ertelystne guttungen i ham plutselig tittet fram og vendte det hele om til latter.

Unik

Det personlige tapet av en kjær venn glir over i det som må sies å være et tap for den norske litterære og politiske offentligheten. Pål var unik på alle vis. Om det offisielle forfatterskapet ikke er stort – det teller i alt fire bokutgivelser, en femte var på trappene – er hans avtrykk i offentligheten etter at han ble aktiv på Facebook for vel sju år siden, desto større. Det var her han fant igjen en skriveglede som i flere år hadde gått i stå. Formatet – oppdateringer i form av miniessays – passet hans litterære lynne der presise observasjoner på detaljplanet leder til mer overordnede innsikter, alltid framstilt med en elegant penn, uten at det ble virtuost for virtuositetens skyld. Han flottet seg ikke med overflødige ord. Han og jeg ble kjent via dette sosiale mediet våren 2012 under 22. juli-rettssaken. I stedet for å følge den selv, kunne de av oss som hverken hadde tid eller ork til det, slå opp på Facebook om kvelden og lese hans refleksjoner over dagens seanse. Hans analytiske evner var formidable, en borrende tenkning som kunne trekke på utstrakt lesning og lærde referanser innen en rekke felt, ikke bare litteratur og idéhistorie, men også politikk og økonomi. Det siste året var det det amerikanske presidentvalgets følger som særlig opptok ham, og igjen kunne man lese hans oppdateringer for å bli klok. Han løftet blikket og satte tumultene inn i større sammenhenger, og falt aldri ned i de hjemlige debattenes skyttergraver.

Vagant

Pål Norheim bodde og arbeidet i Bergen de siste 16 årene av sitt liv, men var like hjemmehørende andre steder på kloden, ikke minst i Oslo der han som ung student var blitt opptatt i redaksjonen til det nystiftede litteraturtidsskriftet Vagant. Det formative miljøet her tok etter hvert over for universitetsstudier i idéhistorie og litteraturvitenskap. Han må betraktes som autodidakt. Hans venner fra den tiden (1988–1994) utgjør fortsatt den indre kjernen i hans vennekrets.

Hans andre hjemland var Etiopia. Pål ble født i Mo i Rana, fikk snart en lillebror, og kort tid etter dro lærerforeldrene ut for å arbeide på Misjonssambandets Ethiopian Evangelical College i Debre Zeit, fem norske mil sør for Addis Abeba. Familien var tilbake i Norge igjen fra 1968 til 1972, før det bar ut til Debre Zeit i fem nye år. Pål var blitt skolegutt, hadde fått flere brødre og en etiopiskfødt søster, og måtte snart flytte hjemmefra, til Den norske skolen i Addis Abeba der han bodde på internat. Tilbake i Mo i Rana i 1976 fullførte han grunnskolen og begynte på gymnaset. Det siste året var han igjen på internatskole, nå på Kvitsund gymnas i Telemark der rektor var Hadle Hovda, en tidligere kollega av Påls far Ragnar Norheim. Også den var drevet av Misjonssambandet. Etter artium i 1980 flyttet Pål til Oslo, der han ble værende helt til millenniumskiftet, bare avbrutt av lengre reiser: en høst i Salamanca i Spania der han visstnok livnærte seg som pianist på hotellrestauranter, og to år i Afrika, fra Tunisia til Rwanda. Fra 2001 bodde han i Bergen, de siste 7 årene i sokkelleiligheten til broren Dag og hans familie på Eidsvågneset.

Omsorgsarbeider

Like lenge livnærte han seg som omsorgsarbeider. Han hadde erfaring fra Oslo-tiden da han jobbet på Gaustad, og i Bergen ble han fast ansatt som nattevakt i et kommunalt bofelleskap for sterkt funksjonshemmede. Dette arbeidet utførte han samvittighetsfullt og med et stort plikt-ethos. Han satte sin ære i å utføre ærlig arbeid og selv tjene til livets opphold for å kunne være en friherre i sitt litterære virke, og han snakket alltid varmt om sliterne, om medarbeiderne. Dette viser også noe av spennet i Pål, som han kanskje selv ikke opplevde som et spenn: Han var en dypsindig intellektuell som stortrivdes blant den akademiske eliten og kunne turnere enhver samtale på briljant og gjerne humoristisk vis, men var samtidig opptatt av alle som holder hjulene i gang lenger nede i samfunnshierarkiet. Han elsket mennesker, rett og slett, og viste like stor respekt for alle. Den kjærligheten og respekten merket man også om man var med ut på byen med ham, fra bar til bar langt ut i de små timer, som han elsket både her hjemme og ute i verden.

Det skal likevel ikke legges skjul på at nattevaktene slet på helsa og at han hadde håpet å kunne vie mer og mer tid til reiser og skrivearbeid. Det føles dypt urettferdig og gir en ekstra tragisk dimensjon til hans plutselige død at det skulle skje akkurat nå som han endelig kunne få fri og rom, blant annet takket være et arbeidsstipend og permisjon fra nattevaktjobben, til å realisere denne drømmen. Han hadde gått til innkjøp av to nye, fine fotoapparater, og gledet seg til å videreutvikle seg som fotograf. Ja, også det var del av hans Facebook-virke: Han hadde både det spesielle blikket og den tekniske kompetansen til å ta utmerkede bilder som han raust delte med alle sine venner i den digitale verden.

Musikalsk

Pål var også ekstremt musikalsk. På piano kunne han spille etter gehør alt fra Brorson til Keith Jarrett over Beatles, heftig rytmisk og humørfylt eller inderlig innadvendt og melankolsk. Han var selvlært og kunne ikke lese noter, men jeg husker særlig den augustnatten i fjor da han improviserte over en av de vakreste salmene, «Mitt hjerte alltid vanker», under en middag som på kjent Pål-vis varte langt inn i de små timer, ja, til morgenlyset falt over den langlemmede skikkelsen bøyd over tangentene.

Det er ikke til å fatte at du er borte og at den vedvarende samtalen vår er opphørt, den som spente over alle dybder, høyder og bredder, den som rommet vidd og kløkt av den helt sjeldne sorten. Takk, Pål, for alt du var. Vi er mange, mange som sørger med søsknene Dag, Ole Fridtjof, John Kristian og Elisabeth Norheim, og som vil savne hederskaren og menneskevennen Pål Norheim for alltid. Fred over hans lysende minne.

Kristin Gjerpe er idéhistoriker, skribent, oversetter og venn.

ANNONSE

Pål Norheim (1962-2017)

  • Forfatter og skribent.
  • Var i perioden 1988-1994 med i redaksjonen i litteratur­tidsskriftet Vagant.
  • Debuterte skjønnlitterært med romanen Gottfried von Baaders dagbok i 1998. Gav ut diktsamlingen Stemmegafler i 2000 og reiseessayene Z i 2005.
  • Ble nominert til Brageprisen for Oppdateringer (2014), en samling tekster basert på Facebook-
oppdateringer.
  • Kjent blant annet for å 
ha flere av Norges mest 
interessante diskusjons­tråder på Facebook.