Er det noe Bibelen og hele den kristne tradisjon er enige om, da måtte det være bekjennelsen om at mens vi mennesker tilhører tiden, er Gud evig. «Er ikke du fra gammel tid, Herre, min hellige Gud», spør profeten Habakkuk – «du som aldri dør?»

Selv når Bibelen bruker bilder hentet fra vår erfaring av tiden, er det klart at forfatterne ønsker å bekrefte at Gud ikke er underlagt tiden på samme måte som mennesker. Salme 102 sier: «Du grunnla jorden i gammel tid, himmelen er et verk av dine hender. De skal gå til grunne, men du forblir ... De skiftes ut, men du er den samme, dine år tar aldri slutt.»

Tidløs Gud. Men hva betyr «evig»? Betyr det nødvendigvis at Gud er tidløs, altså at han står helt og holdent utenfor tidens forløp? Men hvordan er det mulig for en tidløs Gud å gripe inn i en verden som er underlagt tiden? Hvordan kan han svare på våre bønner? Hva slags forhold eksisterer mellom tiden og evigheten? Disse er noen av de spørsmål Helge Erik Solberg drøfter i sin nye bok. Solberg er pensjonert overlege og har lest filosofiske og teologiske bøker hele sitt liv. Han skriver med stor begeistring om det han har oppdaget.

Vanskelig å gripe. Det er meget vanskelig å si noe meningsfylt og fornuftig om et emne som overgår vår forstand og som ingen av oss personlig har opplevd. Og kanskje er det spesielt vanskelig å si noe entydig, noe som leseren med en gang ville kunne begripe, om evigheten.

Det var derfor klokt gjort av forlaget å be Lars Roar Langslet komme med en advarsel i bokens forord: «Ikke gi opp når tankegangen en gang i blant blir for innfløkt til å følge, men hopp heller over et par avsnitt og les videre litt lenger fremme»”

Ga ikke opp. Jeg gav ikke opp, jeg hoppet ikke en gang over mangt et avsnitt som syntes nesten ugjennomtrengelig. Hvis Solberg har noe viktig å si, tenker jeg, da må jeg bare kjempe meg igjennom. Men da støter man på en setning som denne: «Jeg skal ikke dvele mer med denne vanskelige teologien, som jeg bare delvis forstår selv.» Eller som denne setning: «Når jeg skal drøfte samtidighet mellom evighet og tid, hvilken tid tenker jeg på da? Leter jeg etter svar i filosofisk og teologisk litteratur, blir jeg ganske forvirret.»

Ikke gjort leksene. Inntrykket av at forfatteren ikke har gjort sine lekser forsterkes når Solberg siterer noen bibelsteder der Gud ombestemmer seg – for eksempel da han «angrer seg» over å ha gjort Saul til konge over Israel – og bemerker: «Jeg vet ikke hva eksegetene har å si til dette.» Eller når vi leser: «En teolog har fortalt meg at også Wolfhart Pannenberg – en teolog som jeg ikke selv har studert – hevder at den tidløse Gud gjennom inkarnasjonen har en relasjon til tiden.»

Da må man protestere! Pannenberg er en av det 20. århundres viktigste teologer, og hans tanker er tilgjengelige på norsk i Svein Rises utmerkede bok Identitet og relevans (Solum 1993). Eksegeter finnes det ingen mangel på i Norge, og Solberg kunne lett ha spurt den ene eller andre av dem hva de som eksperter mente om de bibelske tekster.

Hvorfor skal jeg kjøpe? Og hvorfor skulle jeg kjøpe og lese en bok hvis forfatter medgir at han «bare delvis» forstår det han skriver om? Her dreier det seg nemlig ikke om det ufattelige mysterium som heter Gud, for da må enhver tie! Her dreier det seg om tanker til mennesker, til teologer og filosofer. Og da må en forfatter bare anstrenge seg for å kunne forstå og meddele hva andre før ham har skrevet.

Budskapet leseren får fra Helge Erik Solberg er dessverre at han ikke greier oppgaven. Han diskvalifiserer seg selv, og hans bok er ikke seriøs nok til å anbefales.