Tilværelsens uutholdelige tretthet

En av vår tids mest særegne filmskapere er tilbake. Filmen En due satt på en gren og funderte på tilværelsen er siste del av en trilogi om livet, intet mindre. Tidligere i år vant den Gulløven ved filmfestivalen i Venezia. Det var fortjent.

Stille

Anderson har sin egen stil. Det går sakte. Det skjer ikke så mye. Det handler om å se menneskene og forholdene mellom dem, og om få en følelse av hva slags liv de lever. Vi får se en rekke situasjoner, som er løst knyttet til hverandre. Kameraet står alltid stille. Vi titter inn.

To menn reiser rundt og selger morosaker, som vampyrtenner og gummimasker. De vil at folk skal ha det moro, sier de. En kaptein på et passasjerskip lider av sjøsyke og tar over driften av en frisørsalong. Han forteller at han gjør så godt han kan. Situasjonene og dialogen er vittig. Dette er en komedie, selv om den mørke grunnstemningen ofte gjør seg mer gjeldende.

Følg oss på Facebook og Twitter

Velkomponert

Bildene er utsøkte. De er enkle, ofte stilisert som i en grafisk novelle. Det er grått, fargene er dempet. Anderson leker med vår hang til å tidfeste: Vi tas med til etterkrigstidens drabantbyer, dansestudio og butikklokaler. Ofte ligner filmen en eksistensiell variant av Fleksnes. Men tar de fram mobiltelefonen og har de en lang, monoton samtale, og sier: «Så hyggelig å høre at du har det bra.»

Og med denne replikken, som går igjen hver gang noen snakker i telefonen, er vi ved kjernen av hva filmen handler om. For disse menneskene har det ikke bra. De er uttrykksløse brikker i modernitetens maskineri, som ikke selv makter å formulere at de er ulykkelige. De lever liv som fortoner seg som en slakk motbakke, som ikke leder noe sted. De fleste av oss har kjent på følelsen. Det gjør filmen ubehagelig.

Emosjonell tomgang

Vi får også se lykken, i to korte glimt, når et kjærestepar ligger på stranden, og begeistrede barn ser snøen falle. Vi får også se ultimat menneskelig grusomhet, i en surrealistisk scene som viser koloniherrer som henretter afrikanere ved hjelp av en underlig innretning. Denne scenen var såpass krevende å lage at store deler av rulleteksten går med på å dokumentere hvem som hjalp til. Vi ser små glimt av lykke og grusomhet. Men mest ser vi liv som går på tomgang.

Menneskene i massene

Hvorfor er vi ikke lykkelige, vi som har det så bra? Spørsmålet er populærkunstens domene, og filmen tråkker i samme landskap som Pushwagners bilder av mennesker som er satt i system (i bilkøen, på fabrikken, eller i hjemmet), og i Christopher Nielsens animerte kortfilm Rulletrappen. I Nielsens film møter vi mennesker som sliter seg oppover i en rulletrapp som går nedover. De vet ikke hva som er på toppen, men sliter likevel for å nå den. Metaforen er tydelig.

Men Nielsens karakterer sliter for å komme seg videre de skal til topps i et system. Andersons karakterer skal ikke noe sted. De brenner ikke for noe. Anderson viser et karikert bilde av menneskene som utgjør massene. Menneskene i boligblokkene og bilkøene – statistikkens statiske mennesker. De klager ikke over at livet kan kjennes meningsløst, men Anderson bretter dette ut for oss – og lar oss speile oss i det.