Teologen ­ingen ville vite av

Eilert Sundt var med sin samfunnsforskning og sin formidling med på å bygge det nye Norge. Historiker Helge Sten Thorbjørnsen sier Sundt fant et annet Norge å være stolt av, noe annet rotnorsk.

– Han fant allmuen. Han fant hverdagsnorge, sier Thorbjørnsen.

Sanger

Sammen med komponist Bryan Breidenthal står han bak «Sangen om Eilert Sundt» som i helgen ble framført i Sundts fødeby Farsund. I en av sangene­ spør Sundt: «Hvem er jeg? En forsker eller prest? Hva har jeg gjort til min nestes beste? Har jeg vært en far og bror? Har jeg vært en som forstår, eller har jeg bare vært en plage stor?»

I morgen framføres noen av sangene når Eilert Sundts 200 års jubileum markeres på Universitetet i Oslo der Samfunnsvitenskapelig fakultet holder hus i bygget som er oppkalt er samfunnsvitenskapens far her i landet. Men hvem var teologen og presten Eilert Sundt?

– Han var et nysgjerrig, troende medmenneske som var vel så interessert i de og det skapte som i Skaperen og andre menneskers oppleste og vedtatte oppfatninger, sier Breidenthal.

Utfordring

Da Sundt selv presenterer seg som prest, skriver han: «I min Moders Slægt havde der været flere Præster, og selv havde hun længe næret et kjært Ønske om, at dog en af hendes mange Sønner maatte komme ind paa den studerende Bane; først med mig, den yngste af 12 Søskende, kulde hendes Ønske komme til Opfyldelse»

– Han kjedet seg på studiene og ville neppe ha studert teologi om det var andre muligheter. Han var mer filolog og historiker enn teolog. «En skeptiserende ­interesse», som han sier, snek seg inn i ham, forteller historikeren Thorbjørnsen.

Teologen Sundt passet uansett ikke inn i de toneangivende teologiske kretser i sin tid. Han var altfor radikal og grundtvigiansk for prestelæreren og misjonshøvdingen Gisle Johnson.

– Sundt utfordret datidens kristne verdier, på flere områder: kvinnesyn, bibelforståelse, usedelighet, påpeker Thorbjørnsen.

Åpen krig

Eilert Sundt tok ­likefullt en embetseksamen med toppkarakter. Det var før den tid da Gisle Johnson uttalte offentlig at teologiske kandidater med sans for N. F. S. Grundtvig, ville få dårlig karakter ved eksamen. Den danske presten, forfatteren, folkeopplyseren og politikeren Grundtvig er her i landet mest kjent for sine salmer og som mannen bak folkehøgskolene. Han var altfor frisinnet for indremisjonsfolket. Selv om du ikke finner noen referanser til Grundtvig i Eilert Sundts skrifter, vanket han i grundtvigianske kretser.

Åndskampen var hard. Professor Dag Thorkildsen ved Teologisk fakultet betegner Gisle Johnson som den mektigste mann i kirkelivet i andre halvdel på 1800-tallet. I 1875 var det ­debatt i Universitetets festsal med folkehøgskolen som tema.

– Folkehøgskolen ble sett som en farlig skole der bondeungdom lærte å tenke selv og beherske det levende ord. Gisle Johnson satt på galleriet under debatten sammen med kona. Bjørnstjerne Bjørnson hengte ut den kristne åndshøvdingen i et spydig innlegg der alle skjønte hvem han snakket om. Det var så ille at kona hans besvimte, forteller Thorkildsen.

Darwinist

Sundts store lidenskap var studiet av hvordan folk levde, tenkte og trodde. Han hadde en egen evne til å komme i kontakt med folk og få dem i tale, og han interesserte seg spesielt for de som hadde det dårligst. «Som ingen andre skildret han Fattig-Norge i all dets ­usselhet», skriver Bodil Stenseth som i morgen holder forelesningen «Cand theol. Sundt og hans nye fag».

Da Sundts banebrytende forskning på folks levevis og de bilder han tegnet av den norske bonde heller ikke passet for toneanførende politikere, stanset Stortinget forskningsstipendene til Sundt.

Forvist?

For– Eliten og de bevilgende myndigheter var så lei av hans gnål om allmuen at han ble avsatt som statsstipendiat og forsker. Samfunnet var ikke interessert i Sundt som darwinist eller evolusjonist, påpeker Thorbjørnsen.

For Sundt ble utveien å bli sokneprest på Eidsvoll. Det vakte ingen begeistring blant «de vakte» i menigheten. En guvernante som bodde hos familien og savnet morgen- og kveldsandakter, skrev i sin dagbok: «Det forekom meg at han visst ikke er noen prest i ordets rette betydning. Han leser blott klassiske verk og all mulig annen litteratur.»

Thorbjørnsen er av den oppfatningen at han ble tvunget til å ta et geistlig embete.

Forfatteren Camilla Collett blir ofte sitert: «Eilert Sundt, denne mann, som man har tatt fra et folk for å skjenke til en bygdemenighet.»

Professor Hallgeir Elstad ved Teologisk fakultet på Universitet i Oslo mener det er mulig å se det annerledes, og hevder at det er teologen som er samfunnsforsker. Han viser til søknaden Sundt sender til kongen for å få prestejobben på Eidsvoll.

– Der skriver han ganske personlig og takker for den tillit og velvilje han er møtt med, også Stortinget får takk for de stipender han har fått. At Stortinget ikke lenger ville gi støtte oppfattet ham som «et kall og et vink fra Gud», sier Elstad.

Pålydende

Alt dette kan leses og har vært lest mistenksomt. Man har tenkt at han skriver det han må for å oppnå det han vil.

– Men tar vi hans ord for pålydende, opplever han ikke dette som et brudd eller en degradering. Det er slik det er blitt tolket. Man har forstått det slik at Sundt var ulykkelig over å bli forvist til Eidsvoll. Jeg tror det er all grunn til å være kritisk til en sånn tolkning, sier Elstad.

I Sundts ord mener Elstad å lese en kallsbevissthet: «ogsaa her befriet fra Valgets Vanskelighed, kun havde at gaa Veien ligefrem og fast tro, at jeg saaledes adlød Guds Villie. Med det samme tillidsfulde Sind modtog jeg ogsaa min Konges Udnævnelse til Eidsvold, det eneste Præstekald, jeg i mine Dage har søgt, og som nu er det i hvilket jeg haaber at skulle befindes tro indtil Enden.»

– Man kan si at han tilpasser seg sjangeren. Det er også mulig å forstå det slik han skriver at han ser dette som videreføring og et uttrykk for Guds vilje, sier Elstad.