Politikk

– Tenkte ofte at jeg brukte for lite tid på barna

Politikeren, psykiateren og fembarns-faren Hans Olav Tungesvik snakket ofte om hvor viktig det var å sette familien først. Da han ble valgt inn på Stortinget, ble han pendler og helgepappa.

I den nye selvbiografien Ei forfriskande livsreis forteller den fremdeles yrkesaktive 80-åringen for første gang at hans profilerte karriere som KrF-politiker, også ga ham dårlig samvittighet.

– Det var indre krefter i meg som dro i ulike retninger, før ­politikken fikk overtaket. Verken kona mi eller barna mine protesterte, eller har kritisert meg senere for det. Uansett mistet jeg noe av den daglige kontakten­ med barna. Jeg vet jeg gikk glipp av noe, men jeg håper ikke jeg har forsømt dem for mye, sier Hans Olav Tungesvik.

LES MER: Suksess gir Norge flere fredsjobber

«Stakk av» til Oslo

I et dagboknotat han skrev 16. juli 1976, mens familien bodde i Vadsø, understreker han at hjemmet er blitt stadig viktigere for ham. Ansvaret for at barna skulle ha det godt og meningsfullt «når me dreg dei med oss kring land og strand» har tynget ham. Derfor er han glad for at det har skjedd en omprioritering, for barna var da tross alt bare tolv, ti (tvillinger), ni og fem år gamle.

– Det var gode tanker. Likevel gikk det ikke mer enn et år før jeg som nyvalgt stortings­representant for KrF «stakk av» til Oslo hver mandag eller tirsdag, og ikke var hjemme igjen før fredag kveld. Slik var det ni måneder i året, i åtte år.

Tungesvik legger til at han på denne tiden satte i gang speiderarbeid for gutter på hjemstedet, inkludert hans egne sønner. Han tror kanskje det var litt for å kompensere for tiden han var borte.

– Jeg prøvde å bruke både helg­ene og mandagene jeg hadde­ fri best mulig. Jeg ringte hjem hver kveld ellers i uken også. De hadde det bra, også uten meg. De hadde en veldig god mor. Hun har vært et fast holdepunkt for barna og for meg, sier Tungesvik.

Jeg ringte hjem hver kveld ellers i uken også. De hadde det bra, også uten meg. De hadde en veldig god mor. Hun har vært et fast holdepunkt for barna og for meg

Hans Olav Tungesvik

Roser kona

I kapitlet «Det beste som har hendt meg», kan han ikke få fullrost kona Liv. De giftet seg i 1962. I dagboka si 26. juli 1976, alene i Vadsø, mens familien ferierte sørpå, skrev han: «Eg har fått ny stadfesting på at det ikkje er godt for mannen å vera åleine, spesielt er det ikkje godt for Hans Olav å vera utan Liv, spesielt når noko er vanskeleg, når det er behov for å snakka om ting: Takk og lov at eg har henne».

– Jeg skrev det like etter at ­daværende helseminister Torbjørn Mork hadde skrevet til meg, og krevd at jeg trakk tilbake en uttalelse om abort som jeg hadde kommet med under en tale i Halden. Det kunne jeg ikke gjøre. Men jeg opplevde at jeg stod i en kamp, og at det var godt å ha en hjemme som stod med meg. Det har Liv alltid gjort.

LES MER: Drømmen som aldri ble sann

Skarpere skille

Tungesvik synes dagens politiske miljø er blitt mer konfliktpreget enn da han selv var aktiv.

– Da jeg satt i kirke- og ­undervisningskomiteen under budsjettbehandlingen på slutten av 1970-tallet, var vi opptatt av å finne felles løsninger. I dag er det blitt skarpere skiller, som gjør det vanskeligere. Men jeg blir ofte imponert over dagens politikere, ikke minst Knut Arild Hareide.

– Er det mulig for KrF å innlede et regjeringssamarbeid med Frp?

– Nei. Jeg skrev allerede i 1989, i Folkets Framtid, at det var en umulig oppgave. Avstanden var altfor stor, og er det fremdeles. Men en politisk sameksistens, og former for samarbeid om enkeltsaker, har jo vist seg mulig.

– Hva har du lyst til å si til kristne som stemmer Frp?

– At de må få velge det partiet som passer dem best, men at de forundrer meg. Jeg skjønner ikke at de kan akseptere alkohol-­politikken, synet på innvandringspolitikken eller synet på aktiv dødshjelp.

Hans Olav Tungesvik vokste opp med Venstre. Faren var Venstre-ordfører i Skånevik fra 1916 til han ble avsatt av nazistyret i 1940. Selv var sønnen i to år leder for Hordaland Venstre.

– Da jeg gikk av i 1974, og ble leder for Folkeaksjonen mot selvbestemt abort, fant jeg ut at jeg enten fikk gå ut av politikken eller melde overgang til KrF. Bortsett fra EF-standpunktet, var det – etter avskallingen av Venstre - få saker jeg hadde til felles med partiet.

– Har du beveget deg noe i ­synet på selvbestemt abort?

– Nei, jeg mener fremdeles at alt som gjelder liv og død for ­andre mennesker må være et samfunnsansvar, og ikke et privat ansvar.

– Opplevde du at metodene Børre Knudsen og Ludvig ­Nessa i sin tid benyttet svekket eller styrket saken?

– Det var en dramatisering av problemet, som ikke var min stil. Men jeg tror ikke det svekket kampen vi førte.

For øvrig synes jeg det er flott at KrF står fast på abortstandpunktet sitt.

LES MER: Mener Norge mangler åndshøvdinger

Psykiatrien – et kall?

Hans Olav Tungesvik har aldri sett på politikken som et kall. Han synes også det blir et vel høy-­tidelig ord på hans egentlige profesjon, psykiater. Helt siden det første møtet med Modum Bads behandling av psykiske lidelser i studietiden, hadde han hatt en drøm om å etablere noe lignende på Vestlandet.

Ved opprettelsen av Frihamn psykiatriske senter i Skånevik i 1985, gikk drømmen i oppfyllelse. Det var grunnen til at han ikke lot seg overtale til å ta en ny periode på Stortinget.

Etter ti år ved Frihamn psykiatriske senter, hadde familien fra 1995 et toårig opphold ved Modum bad, hvor Tungesvik fikk jobb som sjefslege.

– Hvordan synes du den psykiatriske behandlingen i Norge har utviklet seg de nesten 55 årene du har vært i faget?

– Det har skjedd veldig mye. Ikke minst når det gjelder nedbygging av de store institusjonene og overføring av pasientene til poliklinisk behandling, dels på distriktspsykiatriske sentra, og dels i kommunene. Når det gjelder reduksjonen av institusjonsplasser, har vi etter mitt syn gått for langt. Mange pasienter trenger, og har nytte av, pasientfellesskapet over tid. Det å kunne tilbringe tid sammen, kan være til gjensidig hjelp for mange, det har jeg sett mange eksempler på. Både på Modum Bad og på Frihamnsenteret. Noe av det mest positive som har skjedd, er at det blitt mye mer åpenhet rundt overgrepsproblematikken, og at folk har turt å dele sin smerte om dette. Tidligere ble det lagt lokk på.

Les mer om mer disse temaene:

Olav Solvang

Olav Solvang

Olav Solvang var kulturjournalist i Vårt Land i en årrekke, med særlig interesse for musikk. I 2019 utga han boka «Rytmer rett i hjertet - en beretning om den kristne populærmusikkens historie i Norge». Han anmelder populærmusikk for Vårt Land.

Vårt Land anbefaler

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Politikk