Tar oppgjør med åpenheten på sosiale medier

Hun er Cappelen Damms eneste­ debutant denne høsten. En ære. En novellesamling, først og fremst – men hun vil utforske også. Grunntonen, basstonen i boken, setter hun i tittelnovellen: «... uansett hvor jeg var, var jeg i veien. At jeg ikke hørte til noe sted ... Sånn er det nå også, jeg vet ikke helt hvor jeg skal gjøre av meg.»

– Ja, sånn er det. Ikke for meg, men for skikkelsene mine. De ­lever med en urolighet som gjør at de ikke passer inn. Blant andre personer eller i samfunnet generelt. De er unge, gjerne.

Vi skjuler for lite

«Utenforskap», kaller hun det. Og mener – også som utdannet sosionom – at følelsen er ganske universell.

– Disse inn-gjengene og ut-gjengene har alltid fasinert meg. Det at noen klarer seg bra og ­andre ikke klarer seg. Egentlig finner vi kanskje aldri ut av det. Jeg skriver noveller og prøver å utforske det, der.

– Du er opptatt av dette å holde­ ting skjult for andre, noen er vidåpne om alt, andre har ting de vil skjule. Og så er det ikke plass til dem?

– Jeg tror det kommer en ­følelse av annerledeshet ut av at man skjuler, at man ikke kan si eller sier alt. Man blir utenfor det samfunnet hvor alt skal ­deles, mange deler hele livet sitt på ­sosiale medier, for eksempel. Jeg tror det er en av grunnene til at jeg har skrevet boka, et oppgjør med de åpenhetsgreiene vi lever i. Hvor mange blir skjøvet utenfor med sine ting. Vi skjuler for lite, tenker jeg. Og det er jo ikke inn. Så blir man utenfor.

LES OGSÅ: Star Wars setter ord på troen

Andre er ikke der

– Du tenker på ...?

– Ja, sosiale medier, hvor man først og fremst er opptatt av å vise lykke og vellykkethet. Det er ikke nødvendigvis bare godt at folk, kjendiser ofte, som har opplevd noe vanskelig og kommet igjennom det, skriver en bok eller står frem i media. De solskinnshistoriene der. Det er fint, fordi det er med på å bryte tabuer, samtidig får jeg avsmak. Fordi det bare gjelder en liten gruppe. Det er så mange andre som ikke er der, ikke kan si ting fordi det er familiehemmeligheter eller rett og slett fordi de har det for smertefullt vanskelig. Det er ikke alt som skal deles, tenker jeg – og det er greit. Man har hemmeligheter man kjemper seg gjennom livet med, og det er også komplette liv. Jeg skriver om en transvestitt på et psykiatrisk sykehus ... han hadde neppe fått noe oppslag.

Hadde hørt på

– I novellen Ennå er det tid skriver du om en, skal vi si, dysfunksjonell familie, mor er syk i hodet, far innesluttet,­ og så sykler et av barna seg i hjel. Det kommer en psykiatrisk syke- pleier som skal «ta seg av» de som er igjen, du reagerer på overformynderiet ... ?

– Det er jo noe fint med det. Men så er det også noe fremmedgjørende. Hvorfor kom hun ikke før, for eksempel. Og hvorfor kom ikke alle menneskene som nå kommer, på besøk før. I nå­tiden­ går det jo ikke så bra i denne­ 
familien. Men tenk om noen hadde­ kommet inn tidligere,­ hørt på familiemedlemmene, latt «de stumme» snakke.

Stille.

– Jeg ser jo at det er jeg, som sosialarbeider, som har tatt tak i den gørra der ...

LES OGSÅ: Dette er årets beste bøker

Fint, men vanskelig

– Men er det ikke fint at folk stiller?

– Når man har et nettverk, er det veldig trygt sånn. Det er veldig trygt at når det skjer en krise,­ så kommer folk. Det er sånn det fungerer. Men det kan også oppleves som overveldende på mange som har hatt det vanskelig over lengre tid – at huset plutselig er fullt av folk eller at kirkegården plutselig er full, og at de forsvinner like fort igjen. Det tror jeg er en sterk opp­levelse for mange, det har jeg hørt folk fortelle om. Det kan lindre i øye­blikket, men et halvt år etterpå står man jo fremdeles midt oppe i det.

Mye som lugger.

Det er mye som lugger i disse novellene, lite som stryker med hårene. Det måtte være naturskildringer, som er veldig tydelige og nydelige. Naturen lever sitt vakre liv, eller kanskje brutale, midt ­ blant de nokså vindskeive skikkelsene. Det er mer natur enn byliv her.

– Jeg tror nok det er en måte å understreke ensomheten på. Det er noe veldig trøstende ved å rusle rundt i en hage eller i en skog, der kan ensomheten få lov til å blomstre. Samtidig som det ligger en slags beskyttelse i det.

– Det er noen nokså blodige beskrivelser av dyr – å hakke hoder av duer og tråkke på døde pinnsvin, ganske kraftige saker.

– Ja, det er nokså sjuke greier. Men det er del av det hele, virkeligheten – om den finnes. Jeg har hørt om folk som ikke greier å lese det. Som må hoppe over den biten der. Det skjønner jeg jo, det er ikke behagelig. Men viktig for sammenhengen.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Kaos

– Jeg har notert ord som «fravær», «rastløshet», «kaos» – er det gjenkjennelig?

– Absolutt, indre kaos og ytre kaos. Mye kaos. «Kaotisk» er et ord som brukes ofte. Jeg kjenner meg veldig godt igjen i det, jeg blir veldig hektisk og kaotisk hvis jeg ikke får slappet av. Jeg har behov for å samle meg, tankene mine.

– Hva gjør du da?

– Når det blir kaos? Nei, jeg lever jo i en familie, og der er det ofte kaos. Så da blir jeg jo stressa. Jeg sier sånn til meg selv: «Slapp av, da! Kan vi roe oss ned to hakk nå?» Sånn har jeg alltid vært.

– Og så velger du novellen, den stilleste formen av alle – bortsett fra dikt?

– Først og fremst, jeg grudde meg veldig til debuten, mange søvnløse netter, jeg var livredd. Jeg har alltid skrevet, men dette­ var kjempeskummelt. Først begynte­ jeg på en roman ganske mange ganger. Så ble det studier,­ familie (en veldig tålmodig mann, forresten) og barn. Så jeg hadde ikke roen til en stor og lang historie. Så valgte jeg noen korte stykker og sendte dem inn, bare for å få et avslag, så jeg kunne­ komme videre. Så ville altså forlaget jobbe videre med det ... ja, og så ...

Sier hun.