Kultur

Svovelforkynnere holder koken

Da Jerusalem startet i 1975, ble de raskt et banebrytende kristenrockband. 40 år senere er de 
omsider kommet inn i den verdslige rockevarmen.

I morgen spiller bandet for første gang på Sweden Rock Festival, 23 år etter at festivalen ble startet. Bedre jubileumspresang kunne ikke bandlederen Ulf «Uffe» Christiansson ha fått. Visjonen med kristenrockbandet Jerusalem var tross alt å forkynne for flest mulig ufrelste, gjennom et Jeriko murers fall av lyd.

– Vi starter konserten i morgen med «Sodom», en gammel låt om Sodoma og Gomorra. Den er fremdeles høyaktuell – det moralske forfallet ser vi rundt oss hele tiden. Men nå har det åndelige forfallet også rammet kirken: Humanismen og intellektet har langt på vei erstattet Jesu frelsesbudskap, og gitt oss en vinglete kirke.

– Jeg har ingen rett til å fordømme noen, fortsetter Uffe, – og det skal jeg heller ikke gjøre under Sweden Rock Festival. Jeg vil bare foreslå at de foran og bak scenen vår kan legge livene sine i Jesu hender, slik jeg selv gjorde som 20-åring, sier 65-åringen.

LES OGSÅ: Gamle salmer om igjen – gjerne på norsk

Undergrunnsband

Gjennom hele Jerusalems karriere har Ulf Christiansson fått høre at tekstene hans er unyanserte og dogmatiske. Kritikken har stort sett prellet av.

– Der Guds ord er tydelig, må ikke vi nøytralisere eller tilpasse det så flest mulig skal like det. Det har jeg aldri gjort. Det er ting i Bibelen jeg ikke forstår, og jeg har helt sikkert sagt ting som jeg ikke ville sagt i dag. Jeg jobber fremdeles med å veie ordene mine bedre. Men jeg har aldri hatt noen annen hensikt enn å vise mennesker veien til Gud. Jerusalem har på mange måter alltid vært et undergrunnsband, som har måttet kjempe for å overleve. Uten en levende visjon, hadde jeg aldri orket dette kjøret i så mange år.

Lot seg forme

Årene Ulf Christiansson og familien hans tilbrakte i Livets Ord i Uppsala, er han i dag kritisk til. I likhet med Carola, som var med i samme menighet, har han ikke villet snakke om dette. Aller minst om lederen Ulf Ekman. Nå tar Uffe bladet fra munnen.

– Jeg kom inn i et miljø som jeg trivdes i, dermed kjøpte jeg alt. Ble det sagt at jeg skulle synge lovsang i stedet for rock, klippe meg kort på håret, eller gå i streite klær, som jeg opplevde som et latterlig kostyme, så gjorde jeg det. Det var også en vekkelsesglød jeg satte pris på, men jeg lot meg forme til en jeg ikke var. Det skjedde også med andre i familien min.

– Hvordan kunne det skje?

– Mange som har vært med i Livets Ord, har nok savnet en trygghet og tilhørighet i tilværelsen. Noen har kanskje savnet en pappa under oppveksten? Kanskje de har båret på andre savn. Livets Ord ble et ankerfeste.

Ikke bitter

Uffe ønsker ikke å virke fordømmende overfor de som tilhører Livets Ord. Heller ikke broren som fremdeles er med i menigheten. Eller Ulf Ekman, som senere forlot menigheten da han konverterte til katolisismen.

– Kjenner man på bitterhet mot mennesker, må det stoppes før den suger ut all kraft. Det har jeg greid. Ellers kunne jeg ikke fortsatt å forkynne med Jerusalem.

– Hvilke andre erfaringer har du gjort etter tiden i Livets Ord?

– At Gud er sterkere enn mennesker. At måten vi kler oss på og spiller musikk på, er uvesentlig. Jeg tror heller ikke noen blir rike eller vellykkede gjennom en sterk tro. Men vi skal kunne føle oss sterke i troen. Opphøyer man svakheten, blir man svak. Opphøyer man den intellektuelle troen, forsvinner ofte hjerteforholdet til Jesus.

I høst starter Uffe arbeidet med et nytt Jerusalem-album. Det blir tung, klassisk rock. Ikke fordi han ikke liker rolig musikk. Salmer er han blitt stadig mer glad i, og «Navnet Jesus» en av de forkynnende sangene han setter høyest.

Dobbel ild

– Men for Jerusalem er tung rock tingen, fordi stilen representerer en holdning og et språk som understreker visjonen vår; nemlig at vi er under dobbel ild fra en god og en vond makt. Og at vi derfor må kjempe den gode strid. Jeg vil fortsette å rope ut budskapet, slik Johannes døperen gjorde. De som fremdeles rister på hodet av oss, får bare fortsette med dét. Jeg har tålt det i 40 år, fordi jeg har sett at det vi står for har virket. Senest etter konserten i Ål sist søndag, fortalte flere hvor mye Jerusalem hadde betydd for troen og livene deres.

– Hvor lenge vil Jerusalem holde på?

– Jeg ser ikke bort fra at jeg om ikke så altfor lenge vil si til min sønn Philip, som nå er kommet inn i bandet, med samme visjon som meg, at; «neste konsert, den får du kjøre».

På høy tid

Martin Forssman er bookingansvarlig for Sweden Rock Festival som for første gang plasserer Jerusalem på plakaten – sammen med blant andre Judas Priest, Def Leppard, Mötley Crüe, Slash, Opeth, The Darkness og Lucifer’s Friend.

– Det er på tide at bandet spiller for oss, dermed inviterte vi dem. Jerusalem er et meget dyktig, klassisk tungrockband, som vi tror vil trekke mye folk, kanskje også noen som ellers ikke ville besøkt festivalen. Sweden Rock Festival har ingen livssynsparagraf, og kristne band er nå like velkommen som alle andre band, forsikrer Forssman.

Fritt frem

Musikkjournalist og tidligere programleder for Lydverket, Asbjørn Slettemark, husker godt Jerusalem, Stryper og Petra fra 1980-tallet da de opererte mer i periferien av rockescenen.

– At Jerusalem nå spiller på Sweden Rock Festival, overrasker meg ikke. Festivalen har tradisjon for å booke veteranband som for mange er gått i glemmeboka. Selv om det fremdeles i en del kretser diskuteres hva som er «ekte rock», er det -særlig på konsertscenene i Europa- nå stort sett fritt frem enten man tror på Gud eller djevelen, eller julenissen for den saks skyld. Selv liker jeg band som står for noe, og kjører knallhardt på dét. Det gjelder også det kristne metallbandet Extol, som jeg intervjuet i forbindelse med det siste, og glimrende, albumet deres.

To generasjoner

Morten Skjævestad booket Jerusalem til Skjærgårdsgospel i Kragerø allerede på 1980-tallet. Når festivalen i år på nytt henter de svenske kristenrockerne til Skjærgårds i Risør, er målet å bygge dem opp for et nytt og yngre publikum, som er kjernepublikumet deres. Samtidig håper Skjævestad de også greier å lokke tilbake noen 40-50-åringer som digget en yngre utgave av bandet.

– Jeg tror vi kan lykkes med begge deler, fordi Jerusalem - slik de fremstår i dag - holder mål både musikalsk og tekstlig. Den samme forventningen ble innfridd med amerikanske Stryper, som ikke er så langt unna Jerusalem rent stilmessig. For Skjærgårds er det fremdeles viktig å hente artister med et tydelig budskap. Fra publikum er det også et ønske at flere av disse skal være utenfor lovsangsegmentet.

Blodfan

Øystein Kilde tok initiativet til Jerusalems ukesturné som ble avsluttet på Ål sist søndag. 43-åringen har vært blodfan siden han hørte bandet første gang i Folkets hus i Oslo i 1986. Siden har det blitt 40 konserter, og familieferier er ofte blitt lagt opp etter bandets turneer. I fjor tok Kilde med seg barna på 15 og 18 til Gøteborg for å høre bandet.

– Sammen med andre kristne band som Rez Band, Petra og Whitecross, har Jerusalem vært veldig viktige for at jeg har bevart kristentroen min. Nå er barna mine fans også, men de digger mest Ulf Christianssons 26-årige sønn Philip. Jerusalem har klassisk rock i bunn, men har også greid å fornye seg musikalsk. At tekstene deres er like rett på sak som før, er viktigere enn noen gang, sier Øystein Kilde.

Skeptisk til tekstene

Egon Askvik, forfatter og sokneprest i Leikanger i Sogn, inviterte sammen med noen kamerater Jerusalem til Stavanger for å holde konsert i 1981. Samme år la han opp en Nord-Norge-turné med bandet. Jenta som intervjuet ham om Jerusalem-interessen for et kristent blad, Hege Feet, er han fremdeles gift med.

– Som ung kristen var det særlig den radikale musikkstilen som gjorde inntrykk på meg. Fremdeles gir konsertminnene for 34 år siden gode vibrasjoner. I ettertid har jeg nok vært mer skeptisk til tekstene, som var vel svart-hvitt. Og jeg står ikke for dette i dag. Jeg vil likevel ikke advare noen mot å gå på konsertene deres, sier Askvik.

Soknepresten husker den gangen de ble politianmeldt fordi svenskene spilte så høyt. Et annet minne han i dag humrer av, er da vaktmesteren i hallen hvor Jerusalem holdt konsert i Stavanger, konfronterte ham med at noen publikummere hadde ødelagt et av toalettene.

– Sammen med Ulf Christiansson dro vi til hallen dagen etter. Ulf la noen tusenlapper på bordet, og lurte på om det holdt til reparasjonen. Vaktmesteren var strålende fornøy, og det hele endte med at han spurte om autografen.

Arrangør: Forfatter og sokneprest Egon Askvik tok initiativet til noen av de første Jerusalem-konsertene i Norge tidlig på 1980-tallet.

Les mer om mer disse temaene:

Olav Solvang

Olav Solvang

Olav Solvang var kulturjournalist i Vårt Land i en årrekke, med særlig interesse for musikk. I 2019 utga han boka «Rytmer rett i hjertet - en beretning om den kristne populærmusikkens historie i Norge». Han anmelder populærmusikk for Vårt Land.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kultur