Kultur

Stor fallhøyde­ 
i foreldrenes fotspor

– Hvis barna satser på det samme som foreldrene, kan de fort ta på seg for store sko, sier barnepsykolog. Bransjeveteran tror et kjent etternavn gjør det vanskeligere å lykkes i musikkbransjen.

Bilde 1 av 4

Siri Nilsen, Miley Cyrus og ­Norah Jones er alle eksempler på artister som har kjente musikerforeldre og som har lykkes med å skape seg en egen karriere i musikkbransjen.

Bransjeveteran Terje Pedersen mener at et kjent etternavn er nokså uvesentlig for hvorvidt en artist vil lykkes eller ikke.

– Jeg tror faktisk det er vanskeligere for barn til kjente og dyktige artister å lykkes, fordi de hele tiden vil bli målt opp mot opphavet sitt, sier Pedersen. Han har jobbet 23 år i norsk platebransje, de første sju i BMG, og de neste 16 i Warner Music.

LES OGSÅ: «Få har vært så visst som Bowie på egen iscenesettelse»

Han viser til sønnene til Bob Dylan, John Lennon og Paul McCartney, som ikke har vært i nærheten av å leve opp til ­fedrenes suksess.

– Dette gjelder ikke bare musikk. Jeg tror for eksempel ikke barna til David Beckham vil komme lettere til det som fotballspillere enn andre, hvis det er dét de ønsker, sier Pedersen.

Bandøvelser i stua

Bigbang-sjef Øystein Greni er en av de som har fått det til. Han forbereder nå sitt første soloalbum, mens faren Thor S. Greni nettopp har hatt en gjenforeningskonsert med det progressive rockebandet Undertakers Circus (1967-1976), hvor også sønnen Øystein, som tok opp musikkarven, deltok.

– Jeg vokste opp med band­øvelser i stua, og la tidlig merke til de fornøyde glimtene i øynene­ på pappa og bandvennene. Et barn som vokser opp på gård, skjønner seg tidlig på gårdsbruk. Jeg fikk inn soul, rock og blues fra jeg var en neve stor, sier Øystein Greni (41).

Thor S. Greni husker at sønnen var med ham på øvelser i helgene, mens de andre barna gjerne var på tur i Nordmarka med kakao i sekken.

– Vi øvde i helgene siden vi var elleve mann som var opptatt med jobbene våre ellers i uken. Og Øystein ville alltid være med. Han savnet hverken kakaoen eller friluftslivet. Det hang sikkert også sammen med at han tidlig begynte å lytte på platesamlingen min. Jeg har likevel aldri presset ham i den retningen, sier Thor S. Greni.

LES OGSÅ: Disse har gått i mors eller fars fotspor

– Jeg er mest takknemlig for at foreldrene mine var så lite ­ambisiøse på mine vegne. Fatter’n gjorde det også tidlig klart at musikk ikke var noe jeg kunne leve av. Der tok han heldigvis feil, sier Øystein Greni.

– Da Øystein først satset på musikk, var jeg ikke bekymret. Han hadde vist at han kunne falle tilbake på en lærerjobb. Jeg var også stolt over at han ville satse for fullt på musikken. Han var den første i familien som gjorde det, sier faren.

Thor S. Grenis far, Thorbjørn Greni, sang i Fagforeningens Mannskor, med Knut Nystedt som dirigent. En dag oppfordret Nystedt ham til å satse på opera.

– Den «klassereisen» tok ikke faren min sjansen på. For meg var det heller ikke aktuelt å bli heltidsmusiker, sier Thor S. Greni.

Formet av foreldrene

Norges kanskje mest kjente barnepsykolog, Magne Raundalen, sier at vi blir kulturelt og ferdighetsmessig påvirket av foreldrene hele veien.

– Det er heller ingen tvil om at det former oss som personer. Sosial arv er en skjebne man må finne seg i når man blir født inn i en familie. Likevel er individets frihet til å velge viktigere. Vi er heldigvis langt unna tvangsekteskap her i landet.

LES OGSÅ: Rapper ikke fra foreldrene

Raundalen husker at en kanadisk sosialantropolog hevdet at det var en barnerett å bli det samme som foreldrene, fordi barna tidlig lærte grunnleggende ferdigheter om nettopp deres yrker.

– Det er flere skjær i sjøen her. Foreldre som er, eller har har vært, eksepsjonelle innenfor et fag, for eksempel musikk, får nødvendigvis ikke eksepsjonelle barn innenfor samme felt. Hvis barna likevel satser på det samme, kan de fort ta på seg for store sko. Da kan foreldre ha et ansvar for å være med å bestemme barnas skostørelse.

LES OGSÅ: Takker farfaren for musikken

– Hva med foreldres forventninger til barna?

– Det kan fort bli en komplisert sak. En gang minnet jeg mine egne barn om at de aldri var blitt presset til å ta en akademisk utdannelse. De svarte samstemt at det heller aldri hadde vært nødvendig. Det lå i lufta, helt av seg selv.

Lisa Børud ble tidlig barnestjerne, og solgte på få år 100.000 album. Så bestemte hun seg for å avslutte artistkarrieren. I dag driver 19-åringen litt med dans, men synger ikke lenger offentlig.

Nei til Walt Disney

– Valgte du noen gang å starte som artist?

– Det bare ble slik. Jeg vokste opp med musikk, fikk det inn med teskjeer både hjemme og hos farfar, Arnold Børud. Derfor ble det tidlig en interesse hos meg også.

– Drømte du om å bli artist?

– Nei. Da jeg startet å gi ut plater, visste jeg ikke hva en CD var. Etter at jeg begynte å selge mye plater, så jeg aldri på meg selv som en kjent person. Det ville jeg heller ikke være.

Da hun fikk et tilbud fra Walt Disney, innebar det at hun og ­familien måtte flytte til USA. Heller ikke det forandret på innstillingen hennes.

– Det virket skremmende, dessuten hadde jeg ikke særlig lyst heller. Mamma og pappa var helt enig.

Følg Vårt Land på Facebook og Twitter!

En gang hun ble spurt om hun hadde tid til å bli forelsket, så travel som hun var, skjønte hun ikke problemstillingen.

– Jeg var elleve år, og holdt på med noe jeg syntes var gøy.

Lisa Børuds repertoar bestod av pop-musikk skrevet av faren Thomas, og tekster som i stor grad handlet om Jesus, signert farfar Arnold Børud.

– Jeg likte sangene godt, og jeg stod inne for tekstene. Det var det jeg ville synge. Nå vil jeg ta en utdannelse, men jeg vet ennå ikke hvilken, sier Lisa Børud.

Kathrine Synnes Finnskog er direktør i Music Norway, som har som overordnet mål å sette en ny standard for norsk musikkeksport. Hun har tidligere jobbet i plateselskap, og startet i 2002 Bpop Managment sammen med Julie Forchammer, hvor de bygde opp artister som Annie, Magnet og Elvira Nikolaisen.

– Med tanke på en eventuell opptreden eller lansering i utlandet, spiller det i hvert fall ingen rolle om man er sønn eller datter til en allerede kjent artist. Jeg tror heller ikke det vil ha noen betydning å snakke om her i Norge, sier Finnskog.

– Det som avgjør om en artist vil lykkes eller ikke, er ens eget særpreg og identitet, uavhengig av hva slags etternavn man har. Det handler om troverdighet, sier Synnes.

Terje Pedersen mener en artists talent og egenart naturligvis kan ha med gener å gjøre, men vedkommende må uansett selv vise hva han eller hun er god for.

LES OGSÅ: Syntes Lene Marlin var modig

Pedersen trekker frem Christian Ingebrigtsen, sønnen til den gamle norsktoppkongen Stein Ingebrigtsen. Christian gjorde internasjonal suksess med bandet A1, og har senere også fått en solokarriere i Norge, og et et eksempel på at det er mulig å lykkes.

– Det kan ha vært en fordel for ham å satse på en annen type musikk enn faren, i den grad det var tilsiktet. Men til syvende og sist lyktes han fordi han hadde sitt eget talent og sin egen vilje til å realisere det, sier Terje Pedersen.

Lærte av pappa

Simen Eidsvåg spilte i band, men skjønte raskt at han ikke ville bli så god som faren Bjørn Eidsvåg. Derfor valgte han å jobbe i kulissene i musikkselskapet Haaland, Eidsvåg, Strøm i stedet.

– Det samme gjorde broren min, Einar, som nå jobber med eksport av norsk musikk i Music Norway. Selv om vi ikke ble sceneartister, lærte i hvert fall jeg mye av at pappa tidlig tok kontroll på karrieren sin med eget firma, hvor han blant annet fikk rettighetene til musikken sin. En lærdom jeg fremdeles har nytte av i mitt arbeid for andre artister, sier Simen Eidsvåg.

Les mer om mer disse temaene:

Olav Solvang

Olav Solvang

Olav Solvang var kulturjournalist i Vårt Land i en årrekke, med særlig interesse for musikk. I 2019 utga han boka «Rytmer rett i hjertet - en beretning om den kristne populærmusikkens historie i Norge». Han anmelder populærmusikk for Vårt Land.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kultur