St. Olavs ­mange ansikter

Kanskje kunsten kan klare det, den er ofte «sannere» i betydningen at den eier skaperkraft og bygges på fakta og intuisjon i samme «utsagn»: Bildet. Øystein Ekroll – til daglig forsker i Nidaros Domkirkes Restaureringsarbeider – har samlet sju medforfattere rundt bokprosjektet Helgenkongen St. Olav i kunsten – en vakker, nyanserende, velskrevet og på mange vis oppsiktsvekkende bok. Den skyter ned de flateste og endimensjonale forestillingene om brutaliteten som ble gjort hellig. Bildene viser i mangfold det som skriftelige kilder og folkeintuisjon har å fortelle om han – i kunstens form.

LES MER: Stortingsrepresentant mener Olav var en sadistisk massemorder

Allmuens språk

Bildene var i middelalderen allmuens språk, de som ikke kunne lese, kunne «lese» bilder. Kirkene var fulle av dem. Kanskje er det der vi er i vår kvelende materialisme, at vi ikke skjønner overleveringene. Det må bilder til, for oss også. Olav var brutal, som konger var. Men han var mer, er i hvert fall blitt mer siden – i folks hjerter. Den hele og store fortellingen om den betydeligste mannen i norsk historie, som sørget for at Norge tok skrittet inn i en moderne tid ved å gi kvinnene rettigheter og forby at «uekte» og handikappede barn ble drept, er det bildene av ham som kompletterer. Som «analfabeter» på Hellig Olav kan vi «lese» kunsten, til sammen forteller bildene og figurene av Olav Norges rikeste fortelling, den som har skapt vår identitet og forteller oss hvem vi er, her oppe i bergsprekkene.

LES MER: Olav den helliges tilfluktsted

Svigermors drøm

Først blar vi gjennom boka,bilde for bilde. Hver og ett er en brikke i Olav-mosaikken, de legger vekt på forskjellige attributter, mirakler, karakterdrag. Sånn sett kan vi si Olav-kunsten går foran og «danner» historien, i betydningen: Gjør den dannet. Ikke med kjølig sannet, men observert. Derfor er det lurt å se historien baklengs, slik de som har ­laget Helgenkongen St. Olav i kunsten gjør. Sånn blir mangfoldet synlig, vi står overfor «vitner» og overleverere: Olav er i krig, det er naturlig – det var den måten konger ordnet opp på den gangen (som nå).

Men bildene forandret ham etter hvert som miraklene og de mange fortellingene dukket opp og en skjønte mer av hva som var på ferde. Han var neppe så rakrygget, nesten Kristus-lik, som han fremstilles på et alterfrontale fra en ukjent kirke i Trondheim, noen skriftlige kilder omtaler ham som kortvokst, rødhåret og rund. Det forteller ikke bildet, det sier oss heller noe om hans posisjon som høyreist, respektfull, utvalgt målbærer av Kristi lære – Kristus lik. At den samme Olav ble brukt i kampen for nasjonal frihet og selvfølelse var naturlig, selv om dette også kunne ta overhånd.

Riktig galt gikk det da Nasjonal Samling (NS) valgte å bruke Solkorset, eller Olavskorset, som sitt symbol. Med det ønsket de å fremstille seg selv som arvingene til Olavs nasjonale tanker om forening. Det gjorde det vanskelig å snakke om Olav etter krigen.

LES MER: Ingen vet med sikkerhet om det er døperen Johannes

Utallige bilder

Det finnes utallige bilder av Olav – alt fra en rundrygget, mild kar som tar seg av fattige – til krigeren. Han fremstilles som sjøfareren, som velsigner mennesker og fordriver djevler. Eller som helgen med helgenblikk, den uutgrunnelige. Noen ganger en høy og lys svigermors drøm, av og til det motsatte. I Gustav Vigelands høyst personlige bidrag i Nidarosdomen, er han en visjonær rusk som har gjennomlevd det meste og ikke akkurat har fred i sjelen. Han har fått et oppdrag, men det er ikke enkelt å sitte med en svær sak som kristendommen i fanget og ikke vite helt hva han skulle gjøre med den. Men han handlet, han mente det var riktig og til gagn for folket å tenke kristent. Så skjedde det altså ikke ved «surdeigsmetoden», det skjedde på sitt vis og i tidens kjente tegn.

Flimrer for blikket

Det er en vakker bok, den «forteller» og er fri for Kanaans stengte språk. Så kan en spørre: Er det ikke paradoksalt å gå i gang med et rasjonelt studium av Olavs-kunsten, den som sier så mye usagt og betydelig ved siden av det tydelige – en «tydelighet» av hjertets opplysning? Forfatterne er av det åpne slaget, som tar høyde for alt vi ikke vet og kanskje ikke kan vite. Hvis god forskning er den som tilfredsstiller hjertets og hjernens krav, er dette gode tekster. For intuisjonen er naturligvis en vesentlig del av oss når vi skal lære det «gjemte» å kjenne, altså Olav, som flimrer for blikkene våre og som vi vil prøve å gi en fast profil. Konturene av en livsgjerning skimtes i et fjell av uttrykk, det er det kunsten forteller. Og som forfatterne fint formidler i studiet av bilder med stor følelsesmessig appell – disse bildene som skal holde hukommelsen om det hellige og det legendariske levende for oss. Bilder for oss nåtidige «analfabeter».

LES MER: Er kristningen av Norge noe å feire?

Goldhetens pest

I 1929 sukket ­Sigrid Undset i en artikkel over at hun nok ikke hadde noen grunn til å forvente å se noen særlig fremgang for Olavs-bevisstheten i Norge. I hvert fall ikke i sin levetid, som hun skriver: «Det er mer rimelig at vi får se at det som er tilbake av kristen tradisjon i Norge, tæres opp og svinne enda ytterliggere – høre «menneskeheten» forherliget og se menneskene flå hverandre enda lystigere, høre «naturen» lovprist mens goldhetens pest brer seg, fordi mennesket ikke vet annet å møte naturen med enn sykepleieartikler og desinfeksjonsmidler».

Ta den i eie

Vi er kanskje ikke lenger kommet, nå heller? Men Olavs-bildene styrer oss mellom fakta og fantasi, rikt opplevde som de er. Det er på tide å ta fortellingen i eie. Bildene taler.