Sovende protest

Det finnes ikke lenger så mange slike steder. De fleste har blitt gjort om til kontorer for reklamebyråer eller små leiligheter for urbane unge. Men på Erling Kittelsens skriveloft, midt i Oslo sentrum, preller malingen av. Det trekker fra vinduene.

– Jeg har vært her i 25 år. Men jeg vet ikke hvor lenge jeg får bli, sier Erling Kittelsen.

Det er her han jobber. Men her er ikke lov å sove, så det gjør han i en leilighet på Grønland.

LES OGSÅ: – Gjør samme feilen som Ibsen

Den fremmede

Kittelsen har nå skrevet skuespillet Soveren. Det avslutter en trilogi som begynte med På himmelen i 2000, og fortsatte med Fortell det ikke i 2009.

I Soveren utfordres det bestående. Dette illustreres med at noen fremmede flytter inn i et teater. De insisterer på å få satt opp et skuespill, hvor en av dem skal spille seg selv. Aller mest utfordrende er likevel ham de kaller Soveren, som insisterer på å sovne der han selv ønsker.

– Er du Soveren?

– En del av meg er der at jeg kunne bare være i verden, treffe uventede mennesker og bare gå rundt. Det er ikke en umulig tanke for meg. Så det er nok noe av meg i Soveren, men det er nok andre som lever det mer ut i hverdagen. Mennesker som velger å leve sånn, og som dermed blir prioritert lavt og lett fanget inn av fordommer, sier Kittelsen.

Han har blitt kalt en motstandsdikter. Forfatterskapet begynte med diktsamlingen Ville fugler i 1970, og har favnet over 20 diktsamlinger, fabler, et par romaner, gjendiktninger og dramatikk. Mest kjent er nok hans foreløpig siste diktsamling, Diktet løper som en by fra 2010. Sett under ett ligner forfatterskapet en protest mot et samfunn og et kulturliv som har underholdningsverdi og økonomisk fremgang som sine fremste dyder.

I Soveren representerer teaterinstitusjonen det bestående. Og scenene som utspiller seg der inne, viser et samfunn i miniatyr.

– Det handler om hvordan vi møter det fremmede. Vi blir så ensrettet i våre tankesett, og opptatt av små motsetninger som vi diskuterer opp og ned. Så glemmer vi kanskje noe som er motsatt til begge deler. Meninger går ofte ikke så dypt, men holdninger kan være langt dypere uttrykk for forskjellighet.

LES OGSÅ: Einsemd og nærleik

Motkultur

Kittelsen reiser mye. I sommer besøkte han en poesifestival i Kenya, nylig besøkte han folkegruppen alanerne, sør i Russland, på grensen til Georgia; og snart skal han til vitenskapsakademiet i Moskva for å forelese om denne folkegruppens dikting. Nå sonderer han muligheten for å arrangere en poesifestival i fjellområdene mellom Nord- og Sør-Korea. Mange av reisene hans går utenfor det han kaller for «det økonomiske kartet».

– Hvis du har rett i at vi i Vesten ser livet gjennom økonomiske, kvantifiserbare og målbare fortolkningsrammer – hva går vi i tilfelle glipp av?

– Vi er ikke mennesker for å skjønne alt, men for å ha det godt. Nå er det den økonomiske tenkingen som omgir oss og definerer hvordan vi plasserer ting i forhold til hverandre. Partiene snakker nesten bare om hva pengene skal brukes til, og nesten ikke om kvalitetene. Rubrikkene overtar. Vi får flere og flere skjemaer og må tilpasse oss apparatene og rubrikkene i vårt økonomiske system. For alt er kjøpegrupper. Selv radikalitet er en kjøpegruppe. Avantgardisme er en kjøpegruppe.

– Hva er da motkultur?

– I det bildet blir motkultur forferdelig vanskelig. Fordi det blir en kjøpegruppe det også. Da blir motkultur faktisk noe bevissthetsmessig. Å forstå at mennesker kan være like, selv om de tilhører ulike kjøpegrupper. Å skjønne dét og framelske det i systemet. Det krever at man står på, for hvis man bare er radikal på overflaten faller man inn i rubrikkene.

– Hvordan blir en slik motkultur synlig?

– I dette stykket ser vi det hos Soveren, som forlanger å få sove der han har lyst. Det blir veldig truende for de andre. En uteligger som har psykiske problemer eller rusproblemer faller inn i en kategori som gjør at vi kan godta ham. Det er vanskeligere for oss å godta en som er uteligger fordi han ikke verdsetter våre kvaliteter, som for eksempel penger og en god madrass. I vårt samfunn er den økonomiske tenkingen rådende. Da er det noen ting man tror teller, det går vi inn i alle sammen. Så revolusjonen kan godt være mot oss selv.

– Finnes det en vei ut?

– Det er det teaterstykket handler om. Vi i vesten har mye å være stolte av, men vi tar også så inderlig feil. Da blir spørsmålet om alt må brekke sammen, eller om det er mulig å bygge opp en annen bevissthet, slik at vi slipper å se alt går i grus.

– Hva tror du selv?

– Jeg vet ikke. Men jeg vil gå inn for at vi skal bygge opp en ny bevissthet. Men jeg vet ikke hvor langt ned vi må synke, før det kan skje.

– Var det en del av deg som kriblet spent under eurokrisen?

– Den var et forvarsel. Denne gangen traff den andre land, neste gang kan den treffe oss.

LES OGSÅ: – Kinoene er under press, og publikum foretrekker vestlig film

På scenen

I 1989 ble Abiriels løve, inspirert av Henrik Wergelands Skabelsen, Mennesket og Messias satt opp på Nationaltheatret. «Vi møter et drama vi ikke nødvendigvis må forstå», skrev Dagens Næringslivs anmelder. «Som eksperiment er dette verdifullt,» skrev Aftenposten. Siden den gang har han ikke fått satt opp skuespillene sine på de store scenene.

Telefonen ringer. En teaterregissør vil komme innom. Kittelsen er spent.

– Jeg hadde maks uflaks på slutten av 90-tallet. Jeg fikk to-tre teaterstykker antatt ved teatrene, men oppsetningene ble avlyst fordi noen mennesker forsvant ut og andre kom inn. I de prosessene snakket de kun om økonomi, og det følte jeg så nedverdigende at jeg droppet å mase på teatrene. Nå har jeg en litt annen følelse. Dette er siste del av en trilogi, og jeg har fått til en del av det jeg ville. Nå er jeg på banen igjen, så vi får se.

Det er lite samtidsdramatikk på bokhandlernes bestselgerlister. Den hører mer hjemme på scenen. Når responsen fra teatrene har vært laber, mener Kittelsen det er fordi han skriver en type dramatikk som utfordrer dem.

– Også i teatrene skal alt være et produkt, tellbart og kvantifiserbart. Jeg jobber på tvers av dette. Jeg kommer med en annen greie, en annen type dialog. Det er ikke synd på meg, men det er forferdelig å se at tankegangen har blitt så ensformig.

– Hvor konkret kan du være, i å tegne et bilde av samfunnsutviklingen du ønsker?

– Det er enkelt. Ordet er skjønn. Paragrafer og rubrikker betyr mer og mer, mens skjønn betyr mindre og mindre. I innvandringspolitikken ender det med at familier splittes og barn sendes ut av landet. Så sier man at alle må behandles likt. Men hvis noen med skjønn jobber ville man se at det er helt vilt. Skjønnet må inn. De kvalitative vurderingene må inn. Nå har vi kjørt kvantitetslinja helt ut, nå må vi skjønne at vi også har behov for skjønn, ekspertise og de kvalitative vurderingene.

– Hvilken rolle spiller budskapet i ditt forfatterskap?

– Jeg vil at leseren skal formulere budskapet. Jeg formulerer det ikke inn i tekstene mine. Jeg skriver skuespill, poesi og fabler. Jeg legger til rette og viser fram. Det er bildene leseren selv får som betyr noe. Og disse bildene må være leserens egne, for radikalitet er noe som må forankres i leserens indre.