Solgte ikke sjela til popbransjen

Da den allsidige tromsøværingen gikk andre året på videregående i hjembyen, ble bandet hennes, Bel Canto, spådd en internasjonal karriere. For at 17 år gamle Anneli skulle få fullført skolegangen, lagde moren hennes, som var rektor på skolen hun gikk på, et undervisningsopplegg som kunne kombineres med artistsatsningen. Det samme skjedde da Lena Marlin, som var elev ved samme skole, like ung stod foran sitt internasjonale gjennombrudd.

– Opplegget til mamma var fint. Det var verre med lanseringsturneen til Bel Canto i USA, hvor vi kjørte rundt i limosin for å selge sjela vår. Sånn føltes det, da vi på oppfordring flørtet oss fra kontor til kontor, og sa de samme intetsigende, teite tingene tolv ganger om dagen, sier 46-åringen som i tillegg til Bel Canto, har vært stemmen i Röyksopp fram til 2012, gitt ut flere soloplater, og dessuten en rekke teaterroller ved Hålogaland teater.

Tankevekkende

At Lene Marlin nå har gått ut med at et tidlig bransjekjør for hennes del resulterte i et selvmordsforsøk, synes hun er modig gjort.

– Men det er også tankevekkende, fordi jeg har kjent kjøret på kroppen selv, og vet hvor vanskelig det kan være å håndtere det.

Hun husker at hun møtte Svein Berge og Torbjørn Brundtland på gata i Tromsø, før de var blitt tenåringer, og lenge før de ble internasjonalt kjent med elektronikagruppa Röyksopp.

– De digget Bel Canto, og sa de hadde lyst til å satse på popmusikk, de også. Jeg sa at det ville de helt sikkert greie, bare de stod på. Og sannelig greide de det, samtidig som de har greid å styre unna de verste skjærene i bransjesjøen. At de ville ha med meg som vokalist, var utrolig gøy.

Med sin karakteristiske stemme, ble hun også spurt om å kore for A-ha på to av verdensturneene deres.

– Morten, Paal og Magne er hyggelige og jordnære gutter, som har greid å holde beina på bakken. Det er godt gjort.

Bredere nedslagsfelt

At Bel Canto greide å etablere seg på egne premisser, samtidig som prøvde andre kunstneriske utfordringer, og ikke minst tok grep om eget liv også utenfor pop-manesjen, ser hun tydeligere enn noen gang verdien av.

– Det er ingen selvfølge å se tilbake på et 30 år langt liv som artist og skuespiller med stor glede og takknemlighet. At jeg prøvde meg som skuespiller, uten å være skolert, men likevel lyktes, har gitt meg et bredere nedslagsfelt. Helt sikkert også medvirket til at jeg de siste 10 årene, etter å ha turnert 150 dager i året, har greid å finne roen og gleden ved å bo hjemme i Tromsø, med mann og tre barn.

Tekstlig kraft

At den nye plata, Rock & Straws, skulle komme nå, var litt tilfeldig.

– Den var ikke planlagt. Jeg hadde bare lyst til å lage musikk til tekstene til Arvid Hanssens tekster, en nordnorsk dikter som har betydd mye for meg. At både musikermannen min og de tre barna har bidratt, har satt en ekstra spiss på det.

De tre årene hun, innimellom andre gjøremål, har sittet ved pianoet i stua og søkt seg frem til melodier som kan yte Arvid Hansens tekster om nordnorsk natur og tilhørighet rettferdighet, har utelukkende vært lystbetont. Både fordi familien har bidratt, men også fordi tekstmaterialet, oversatt til engelsk ved Roy-Frode Løvland, har representert en voldsom kraft og tilstedeværelse i seg selv.

– Det handler om det nære og hverdagslige, også sett i lys av det religiøse, som jeg først etter Arvid Hanssens død, fikk vite hadde været viktig for ham.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Under radaren

Anneli Drecker synes det har befriende ikke å synge «jeg-meg-du-deg»-tekster, men om noe større, noe utenfor henne selv, noe alle kan dele.

– Noe som også gjør at vi ikke mister oss, legger hun til. – At jeg har kunnet jobbe med dette «under bransjeradaren» på hjemmebane, har vært utrolig befriende.

– Hvorfor har du ikke beholdt Arvid Hanssens nordnorske tekster?

– Det er på høy tid at folk utenfor Norge får opp øynene for ham. For meg har det også vært mye lettere å sette musikk til de engelske oversettelsene, enn til originalteksten. Å skulle tonesette noe som allerede var en så stor del av meg, ville gjort det vanskelig å få plass til noe mer.