ANNONSE
ANNONSE
ANNONSE
ANNONSE

Som abonnent på Vårt Land får du:

Läs mer

Sola Gratia - kunsten som gjorde oss til protestanter

Utstillingen Sola Gratia i Drammen kaster kommentarer inn over livene våre. Saltet i den er Martin Luther. Men Sola Gratia – Luther brukte vel ikke akkurat latin for å opplyse folket, altså oss?

ANNONSE
ANNONSE

Kirkekunst

  • Drammen museum viser­ utstillingen Sola gratia ­(nåden alene) – en utstilling produsert av Agder og Telemark og Tunsberg bispedømme, og den er blant Den norske kirkes arrangementer i reformasjonsjubileet 2017.
  • Tema er kirkekunst fra ­reformasjonen og frem til vår tid – et utvalg inventar fra lutherske kirker; preke­stoler, altertavler, døpefonter, ­portretter, malerier og kirketekstiler.
  • En flott bok følger utstillingen, gjenstandene er ­avbildet og kommentert, pluss artikler om kirken og tiden. Boken heter Sola gratia, kunst og kirke i 500 år. Den er laget av Agder og Telemark, og Tunsberg ­bispedømme.
  • Utstillingen er kurert av Ingvild Pharo og varer til 
5. juni 2017. Deretter flyttes den til Telemarksgalleriet­ på Notodden, hvor den ­vises fra 30. november til 17. desember­ 2017.
Kultur

Se på bildet Lysestaken (over). Et typisk «propagandabilde», som skulle få allmue og adel til å skjønne hva det dreide seg om, skinnbarlig og rett på.

Vi ser 15 menn bak et bord. Ved bordet sitter foruten Luther selv, Jan Hus, Philip Melanchton, Johann Calvin, Theodore Beza og John Wycliffe – reformatorene, hver fra sitt sted i Europa.

På andre siden av bordet fire gnomete skikkelser, én har horn og støtter seg på sidemannen, en skjeggete mann i messeskjorte, messehagel og med pavelig tiara på hodet. Som om budskapet ikke allerede er klart, prøver «gnomene» å blåse ut lyset i staken, som står på bordet – lyset reformatorene har tent.

Det finnes mange slike bilder. Dette tilhører Aust-Agder museum – det skulle vært artig å vite hva de tenkte, de som fikk det til påminnelse.

Tøft budskap

Ble de overbevist? Var de begeistret, eller følte de det beklemt og utidig? Reagerte de på en slik ironi i Guds navn – det kunne da ikke være så ille, det de hadde holdt på med? Eller var de redde, siden det gamle, langt tryggere forsvant? Bare Gud vet, det var et tøft og «krigersk» budskap, i alle fall. Det manet til kamp.

LES OGSÅ: Tønes: – Kommer ikke utenom Bibelen

 

Passe stor

Utstillingen i Drammen – bilder, altertavler, skulpturer, vev, kirketekstiler, bibler, postiller – forteller om legeringen kunst/kirke gjennom 500 år, nøyaktig tiden det har tatt fra Luther snudde Europa på hodet (etter hvert) og slo opp sine teser i Wittenberg. Det er en vakker, presist dandert og svært godt kurert utstilling (av Ingvild Pharo). God fordi den er liten, det vil si passe stor for at «fortellingen» ikke skal lide drukningsdød i gjenstander. Denne edrue­ligheten ville Luther likt.

Tastetrykk unna

Hva signaliserer­ utstillingen i en tid hvor det er en dyd å ha dårlig tid? Matcher den livet på Facebook og Twitter, eller er den bare et gjesp i ørkenen? Enten vi som tilskuere vil det, er klar over det, eller ei, står vi utrygt plantet i en tid hvor kunsten og så mye annet fødes av en grunnleggende tvil, en følelse av splittelse, fragmentering, hjemløshet og ensomhet. Kjøper man analysen, er fortvilelsen bare et tastetrykk unna. Det er underlig, tenker jeg, om ikke en utstilling som denne, intelligent, vitende, verdig og alvorlig som den er, ikke skulle sanses av en lengsel. Det er sterke uttrykk på gang, hver enkelt gjenstand her har sprunget ut av et bevegende alvor, en tillit og en takknemlighet for livet. Det merkes, slikt virker.

Laget av asbest

En skal være laget av asbest om en ikke vippes av pinnen av en mildt årvåken madonna fra Bønsnes, det avklarte krusifikset fra Kvinesdal, nådestolen fra Onsøy kirke, en vidunderlig og strengt sømmelig døpefont fra Tuft kirke, gleden­ i Lars Borgs overskuddstreskurd, kirke­tekstiler av blant andre Borgny Svalastog og Thorvald Moseid. Alt ­laget i takk av hender og sinn som ikke kunne dy seg.

Folkefromheten

Alle disse arbeid­ene har hatt og har en betydning for folkefromheten i Norge. Luther var krystallklart klar over at visst var ordet og «meningen» poenget, men kunsten og musikken kunne bringe det videre og treffe andre punkter i kroppen, sansningspunkter som måtte til for at ikke Ordet skulle bli sement og moralisme.

Visst ble ­altertavlenes rikt malte og dekorerte fortellinger mange steder erstattet av katekismetavler, bildene var vekk, bokstavene­ sto igjen. Men omtrent sam­tidig med den på mange måter åndsdrepende ­katekismetavlen fra ­Snarum kirke i Modum­ (på utstillingen), sto Luthers venn og kampfelle da det blåste sterk pavevind fra sydøst, Lucas Cranach den eldre, i Tyskland og malte det «opplysende» bildet La de små barn komme til meg – troen synliggjort, troen sanseliggjort.

Cranach-bildet som hang stemoderlig og uidentifisert på veggen i Larvik kirke inntil det ble stjålet for noen år siden, og så ført tilbake, ble for ikke mange årene siden identifisert som, tro det eller ei, malt av mesteren fra Wittenberg. Dette er utstillingens klenodium, vi skal reise et stykke for å finne maken til følsomhet og from etter­tanke i Guds navn.

Musikalsk og avdempet

Ingvild Pharos utstillingsregi, musikalsk og avdempet som den er, er avgjørende for at utstillingen ikke er et rom av kvelende kaliber. Hun har hatt tilgang til mye, men redigert så sansene ikke sløves. Dramaturgien er klar. Snur vi oss ­etter «vandringen», kommer Henrik Sørensens velsignende Kristus mot oss i hel velde – lys som en nordbo, noen vil si arisk og rynke på nesen, men det var langt fra Sørensens tanke. Dette er som lysår fra den falmede grafikken av samme bilde, som henger på mange menighetshus og prestekontorer.

Det er gamle ting, og like­vel er de samtidig med oss. Vårt møte med gjenstandene i alle sine variasjoner og uttrykk, viser nøyaktig så mange trosposisjoner som det er ting i rommet – det er forbløffende hvor forskjellig troen har opptrådt gjennom de 500 årene, ikke minst hvilke bilder vi har gjort og gjort oss av Kristus. De uttrykker hvor forskjellig vi har sett oss selv.

LES OGSÅ: En mystisk lengsel

 

Kryper i krøll

Kirken, den i hvert fall som strekker seg oppover og ikke kryper i krøll som en hule eller borg, står gjerne på et høyt sted, i hvert fall synlig. Gravene kranser ­kirken og minner om hvor skjøre vi er. Døpefonten er et tegn om fremtid. Det forteller utstillingen – at vi står i en stor sammenheng, hver og en av oss er viktige. Og at vi har gjort vårt for å skjønne det. Den historien forteller utstillingen.

PS: Utstillingen seiler under flagget Sola gratia (nåden alene). Men Luther tok oppgjør med latinen, gjorde han ikke ...?

LES OGSÅ: Nytt Qumranfunn vitner om plyndring

ANNONSE
Kultur

Se på bildet Lysestaken (over). Et typisk «propagandabilde», som skulle få allmue og adel til å skjønne hva det dreide seg om, skinnbarlig og rett på.

Vi ser 15 menn bak et bord. Ved bordet sitter foruten Luther selv, Jan Hus, Philip Melanchton, Johann Calvin, Theodore Beza og John Wycliffe – reformatorene, hver fra sitt sted i Europa.

På andre siden av bordet fire gnomete skikkelser, én har horn og støtter seg på sidemannen, en skjeggete mann i messeskjorte, messehagel og med pavelig tiara på hodet. Som om budskapet ikke allerede er klart, prøver «gnomene» å blåse ut lyset i staken, som står på bordet – lyset reformatorene har tent.

Det finnes mange slike bilder. Dette tilhører Aust-Agder museum – det skulle vært artig å vite hva de tenkte, de som fikk det til påminnelse.

Tøft budskap

Ble de overbevist? Var de begeistret, eller følte de det beklemt og utidig? Reagerte de på en slik ironi i Guds navn – det kunne da ikke være så ille, det de hadde holdt på med? Eller var de redde, siden det gamle, langt tryggere forsvant? Bare Gud vet, det var et tøft og «krigersk» budskap, i alle fall. Det manet til kamp.

LES OGSÅ: Tønes: – Kommer ikke utenom Bibelen

 

Passe stor

Utstillingen i Drammen – bilder, altertavler, skulpturer, vev, kirketekstiler, bibler, postiller – forteller om legeringen kunst/kirke gjennom 500 år, nøyaktig tiden det har tatt fra Luther snudde Europa på hodet (etter hvert) og slo opp sine teser i Wittenberg. Det er en vakker, presist dandert og svært godt kurert utstilling (av Ingvild Pharo). God fordi den er liten, det vil si passe stor for at «fortellingen» ikke skal lide drukningsdød i gjenstander. Denne edrue­ligheten ville Luther likt.

Tastetrykk unna

Hva signaliserer­ utstillingen i en tid hvor det er en dyd å ha dårlig tid? Matcher den livet på Facebook og Twitter, eller er den bare et gjesp i ørkenen? Enten vi som tilskuere vil det, er klar over det, eller ei, står vi utrygt plantet i en tid hvor kunsten og så mye annet fødes av en grunnleggende tvil, en følelse av splittelse, fragmentering, hjemløshet og ensomhet. Kjøper man analysen, er fortvilelsen bare et tastetrykk unna. Det er underlig, tenker jeg, om ikke en utstilling som denne, intelligent, vitende, verdig og alvorlig som den er, ikke skulle sanses av en lengsel. Det er sterke uttrykk på gang, hver enkelt gjenstand her har sprunget ut av et bevegende alvor, en tillit og en takknemlighet for livet. Det merkes, slikt virker.

Laget av asbest

En skal være laget av asbest om en ikke vippes av pinnen av en mildt årvåken madonna fra Bønsnes, det avklarte krusifikset fra Kvinesdal, nådestolen fra Onsøy kirke, en vidunderlig og strengt sømmelig døpefont fra Tuft kirke, gleden­ i Lars Borgs overskuddstreskurd, kirke­tekstiler av blant andre Borgny Svalastog og Thorvald Moseid. Alt ­laget i takk av hender og sinn som ikke kunne dy seg.

Folkefromheten

Alle disse arbeid­ene har hatt og har en betydning for folkefromheten i Norge. Luther var krystallklart klar over at visst var ordet og «meningen» poenget, men kunsten og musikken kunne bringe det videre og treffe andre punkter i kroppen, sansningspunkter som måtte til for at ikke Ordet skulle bli sement og moralisme.

Visst ble ­altertavlenes rikt malte og dekorerte fortellinger mange steder erstattet av katekismetavler, bildene var vekk, bokstavene­ sto igjen. Men omtrent sam­tidig med den på mange måter åndsdrepende ­katekismetavlen fra ­Snarum kirke i Modum­ (på utstillingen), sto Luthers venn og kampfelle da det blåste sterk pavevind fra sydøst, Lucas Cranach den eldre, i Tyskland og malte det «opplysende» bildet La de små barn komme til meg – troen synliggjort, troen sanseliggjort.

Cranach-bildet som hang stemoderlig og uidentifisert på veggen i Larvik kirke inntil det ble stjålet for noen år siden, og så ført tilbake, ble for ikke mange årene siden identifisert som, tro det eller ei, malt av mesteren fra Wittenberg. Dette er utstillingens klenodium, vi skal reise et stykke for å finne maken til følsomhet og from etter­tanke i Guds navn.

Musikalsk og avdempet

Ingvild Pharos utstillingsregi, musikalsk og avdempet som den er, er avgjørende for at utstillingen ikke er et rom av kvelende kaliber. Hun har hatt tilgang til mye, men redigert så sansene ikke sløves. Dramaturgien er klar. Snur vi oss ­etter «vandringen», kommer Henrik Sørensens velsignende Kristus mot oss i hel velde – lys som en nordbo, noen vil si arisk og rynke på nesen, men det var langt fra Sørensens tanke. Dette er som lysår fra den falmede grafikken av samme bilde, som henger på mange menighetshus og prestekontorer.

Det er gamle ting, og like­vel er de samtidig med oss. Vårt møte med gjenstandene i alle sine variasjoner og uttrykk, viser nøyaktig så mange trosposisjoner som det er ting i rommet – det er forbløffende hvor forskjellig troen har opptrådt gjennom de 500 årene, ikke minst hvilke bilder vi har gjort og gjort oss av Kristus. De uttrykker hvor forskjellig vi har sett oss selv.

LES OGSÅ: En mystisk lengsel

 

Kryper i krøll

Kirken, den i hvert fall som strekker seg oppover og ikke kryper i krøll som en hule eller borg, står gjerne på et høyt sted, i hvert fall synlig. Gravene kranser ­kirken og minner om hvor skjøre vi er. Døpefonten er et tegn om fremtid. Det forteller utstillingen – at vi står i en stor sammenheng, hver og en av oss er viktige. Og at vi har gjort vårt for å skjønne det. Den historien forteller utstillingen.

PS: Utstillingen seiler under flagget Sola gratia (nåden alene). Men Luther tok oppgjør med latinen, gjorde han ikke ...?

LES OGSÅ: Nytt Qumranfunn vitner om plyndring

ANNONSE

Kirkekunst

  • Drammen museum viser­ utstillingen Sola gratia ­(nåden alene) – en utstilling produsert av Agder og Telemark og Tunsberg bispedømme, og den er blant Den norske kirkes arrangementer i reformasjonsjubileet 2017.
  • Tema er kirkekunst fra ­reformasjonen og frem til vår tid – et utvalg inventar fra lutherske kirker; preke­stoler, altertavler, døpefonter, ­portretter, malerier og kirketekstiler.
  • En flott bok følger utstillingen, gjenstandene er ­avbildet og kommentert, pluss artikler om kirken og tiden. Boken heter Sola gratia, kunst og kirke i 500 år. Den er laget av Agder og Telemark, og Tunsberg ­bispedømme.
  • Utstillingen er kurert av Ingvild Pharo og varer til 
5. juni 2017. Deretter flyttes den til Telemarksgalleriet­ på Notodden, hvor den ­vises fra 30. november til 17. desember­ 2017.