Skildrer abort med ­positivt fortegn

Fortellingen om abort har historisk sett stått i døden, skammens og strikkepinnenes tegn. Historier som Alberte og Friheten av Cora Sandel, Av måneskinn gror det ingenting av Torborg Nedre­aas, Historien om Eli av Liv Køltzow og Mor og barn av Jon Fosse­ beskriver alle et vanskelig og traumatisk møte med aborten. Forfatter Lotta Elstad har hatt ønske om å fortelle en annerledes historie: Med romanen Jeg nekter å tenke ønsker hun å fortelle om abort med humor.

– Det har kommet en generasjon som opplever abort ­annerledes, og så beskriver de det sånn. For mange er abort en begynnelse og ikke en slutt. ­Eller at du er tilbake til deg selv, og kan fortsette med planene dine, sier Elstad.

Å skrive om selvbestemt abort med et humoristisk eller positivt fortegn, kan sies å være nytt for tiden. For Hedda i Elstads roman Jeg nekter å tenke er det til slutt google og et overdrevent inntak av aloe vera-juice som forårsaker aborten.­ Det hele er malt med svart humor og står i sterk kontrast til tidlig­ere abortfortellinger.

Taust om abort

Hvordan kunst- og kultur­uttrykk i all hoved­sak har unngått abort tidlig­ere, lar seg godt oppsummere­ av navnesøster Hedda Gabler, som også ventet et uønsket barn. Ibsens drama om antiheltinnen Hedda, som heller satte en kule i tinningen enn å beholde barnet, er ingen aborthistorie, men representerer likevel et motiv i litteratur- og populærkulturen. Motivet har på engelsk blitt kalt the convenient miscarrige – den beleilige aborten. For der de kontroversielle­ aborttiltakene og etter hvert abortklinikkene er vanskelige å finne i litteratur- og filmhistorien, er tilfellene av spontanaborter noe ganske annet. Constance Ring i Amalie Skrams ­roman Forraadt, Daenerys­ Targaryen i George R. R. Martins Game of Thrones-univers og Megan Draper i TV-serien Mad Men er tre av mange eksempler på det.

LES OGSÅ: Savner fortellinger om abort

Mot KrF

For Elstad sin del var det KrFs forslag i 2016 om å innføre «obligatorisk refleksjonstid» før en tenkt abort, som provoserte frem romanideen. I romanens univers har forslaget gått igjennom og protagonisten Hedda, som ønsker å ta en abort, blir bedt om å ta betenkningstid: Hun må reflektere over hva hun skal gjøre.

– Forslaget til KrF er jo tilsynelatende veldig harmløst. Det sier jo «skal vi ikke tenke litt over det her?». Men jeg leser forslag­et som en del av den internasjonale ­offensiven som handler om å pirke borti retten til selvbestemt abort, og gjøre det vanskeligere, uten å gå direkte løs på selve retten til selvbestemt abort, sier Elstad.

Lettere å snakke om

I 2015 skrev forfatter og doktorgradstipendiat Kristina Leganger Iversen også om aborter­faringen i romanen I ringane. Hun tror det har blitt større takhøyde for å snakke om abort i dag, men ser ikke at samtalen er noe mer positiv av den grunn.

– I den grad det virker å ha foregått et skifte i diskursen om abort de siste årene, så handler det om måten vi gjør det på: Det er blitt lettere å snakke og skrive om abort, men helst om en fremstiller det som noe tungt og vanskelig, sier Iversen.

Generasjonsskifte

Den siste tiden har det likevel florert av motforestillinger til at abort er en utelukkende negativ opplevelse. Amerikanske situasjonskomedier som Girls, Please Like me, New Girl, BoJack Horseman, Jane the Virgin og You're the Worst ryddet alle plass for såkalte positive aborterfaringer på TV-skjermen i 2016. Også Lotta Elstad skriver om abort som oppleves som en lettelse for hovedpersonen.

– Utrolig mange kvinner i Norge tar abort i løpet av livet. Av dem er det veldig mange som gjør det helt problemfritt. Aborten­ kan oppleves som en lettelse. I tillegg er abort i dag et relativt ufarlig inngrep; du gjør det ofte hjemme, og for mange er det en vanlig konsekvens av å være seksuelt aktiv, sier Elstad.

– Det er mange som ikke opplever at abort er en utrolig tragisk, tyngende opplevelse. Vi skylder disse kvinnene som opplever det sånn, at de også får sin plass i fortellingen om abort, fortsetter hun.

Komplisert sak

Med bakgrunn både i private erfaringer og sitt arbeid som anestesilege, har forfatteren Marianne Mjaaland engasjert seg i abortdebatten. Hun synes ikke det offentlige ordskiftet om abort har framstilt opplevelsen som mer tyngre enn mange kvinner opplever det.

– Fra 70-tallet og fram til nå synes jeg tvert imot at abort har blitt skildret som en bagatell, at det er nærmest som å gå til tannlegen. Jeg problematiserer det på den andre måten, ved å løfte fram at dette for mange oppleves mer problematisk enn de hadde trodd.

I 2008 gav hun ut romanen 13. uke. Den handler om en 16 år gammel jente som skal ta abort, og løfter fram etiske dilemmaer ved abortspørsmålet. Hun støtter­ abortloven, men sier hun også ser at det kan ha en hensikt å innføre en tre dagers tenkepause.

– Om man er overbevist, skader det ikke. Og om en ikke er helt sikker, kan det være greit å tenke over beslutningen, for det er en alvorlig sak, sier Mjaaland.

LES MER: – Sorry gutta, men vi må snakke mer om mensen